«Folkemusikk er produktet av en musikktradisjon som har vokst fram gjennom den muntlige overføringens prosess. De faktorer som former tradisjonen, er
(1) kontinuitet, som knytter nåtid til fortid;
(2) variasjon, som springer ut av den enkeltes eller gruppens kreative impuls;
(3) utvalg, som gjøres av samfunnsgrupper og som bestemmer den form eller de former som musikken skal videreføres i.

Betegnelsen kan benyttes om musikk som er blitt utviklet fra musikalsk enkle elementer i et samfunn som er upåvirket av populær- eller kunstmusikk, og den kan også benyttes om musikk som stammer fra en individuell komponist og sener er blitt tatt opp i den uskrevne levende tradisjon i et samfunn. Betegnelsen dekker ikke komponert folkelig musikk som er blitt ferdig overtatt av et samfunn og forblir uforandret, for det er omformingen og gjenskapelsen av musikken som gir folkemusikken sin karakter.»

The International Folk Music Council 1954
etter Trollstilt, Gyldendal 1998 og Cappelens Musikkleksikon, 1978.

Etter denne definisjonen kan man sette opp fire sentrale kriterier for å avgjøre om noe er folkemusikk eller ikke.

Muntlig tradering

Dette ansees som det viktigste kriteriet - det at folkemusikken overleveres og får sitt særpreg ved den direkte formidlingen. Dette kan skje formelt, gjennom systematisk opplæring, eller uformelt, gjennom deltakelse i et musikalsk miljø.

Kontinuitet

Folkemusikken kjennetegnes ved at uttrykksformer og de verdiene som disse representerer bevares over tid. Dermed knyttes generasjonene sammen.

Variasjon

Folkemusikken kjennetegnes ved at det eksisterer melodiske eller stilistiske varianter. Disse kan være knyttet til et sted, et miljø, en utøver eller en tradisjon. Variasjonen kan skyldes ufullstendig læring eller kreativitet.

Seleksjon

Folkemusikken kjennetegnes ved at de form- og stiltrekk som forekommer er basert på en utvelgelse som til en viss grad er sosialt betinget. Utvalget bestemmes av den sosiale gruppen.

etter Trollstilt, Gyldendal 1998.

«Folkemusikk blir etter dette en del av det totale musikkinventar i et samfunn, det vil si et sett av musikalske normer (sjangere, former og utførelser) som har en særlig verdi
(1) i kraft av å være tradisjon
(2) i kraft av særpreg som gjør dem til bærere av meddelelser om etnisk, nasjonal og lokal identitet og uten hensyn til yrke, klasse, alder eller kjønn, og
(3) som direkte og/eller indirekte kontrolleres av individer og grupperinger som deler disse verdiene.»

Jan-Petter Blom
etter Trollstilt, Gyldendal 1998.

«Folkemusikken kan defineres utfra sin sosiologiske funksjon fordi den er en form for sosial handling. Tolket i dette lys kan den avsløre en hel del om folkets interesser, tanker og følelser.»

(Rhodes, 1966)

«Amerikansk folkemusikalsk sang (folk song) kjennetegnes ved en egenartet klang, en slags 'enkel' lyd.»

(Brand, 1962)

«En vid, generell definisjon av "folkemusikk" er at det er musikk av folket.»

(Nettl & Myers, 1976; Forcucci, 1984)

«[Kjennetegn ved folkemusikk:]

• Musikken må være meget gammel.
• Musikken har bestemte stiltrekk (a particular style).
• Opphavsmannen er ukjent.

En kunstmusikalsk sang (art song) er en som er skrevet ned av en øvet komponist og som videreformidles i skriftlig form, mens en folkemusikalsk sang (folk song) er en som formidles i den muntlige tradisjonen heller enn i skriftlig form.»

(Nettl & Myers, 1976)

«Den vokale folkemusikken har sin hovedinteresse i det å fortelle en historie, og ikke i å underholde et publikum. Ideen om en muntlig tradering som hovedkriterium for folkemusikken holder ikke lenger, og mye av musikken formidles gjennom massemedia. Som en følge av dette må man dele inn folkemusikken i to hovedkategorier: Tradisjonell vokal folkemusikk og moderne urbane folkesanger. Videre vil folkemusikken kunne defineres ut fra følgende åtte kriterier:

1. Folkesangene representerer vanlige folks musikalske uttrykk.
2. Disse sangene kan ansees som ikke komponert idet de ikke er utarbeidet av dyktige, utdannete musikere. Det er mer presist å si at de er skapt heller enn komponert.
3. Slike sanger er vanligvis produsert av en ukjent person eller gruppe personer.
4. Sangtekstene er vanligvis preget av dagligtale og gjenspeiler på denne måten talemåter og uttrykk hos et bestemt folkeslag eller område.
5. Folkesangene er meget sangbare, hovedsaklig fordi de først ble presentert med sangstemmen og ikke hadde noen forhåndsgitt notasjon.
6. Folkesangene har en enkel oppbygning, både musikalsk og verbalt. Det er naiviteten som gir deres sjarm.
7. Slike sanger kan godt fremføres uten instrumentalt akkompagnement. Når de blir akkompagnert regnes et mindre formelt instrument for passende (gitar, banjo, trekkspill, dulcimer mm).
8. Folkesanger er hjemmehørende i et spesielt område eller hos et folkeslag fordi de gjengir de musikalske og verbale preferenser til dette folk eller område i sitt materiale.»

(Fritt etter Neffs gjengivelse av
Forcucci, 1984.)