Richard Strauss

Richard Strauss (1864-1949)

Richard Strauss’ hovedverk omfatter orkesterverk av typen symfoniske dikt og operaer.

Symfoniske dikt

Spesielt for Strauss' symfoniske dikt er meget detaljerte musikalske beskrivelser av hendelser, idéer og personer. Man kan dele disse verkene - grovt - inn i to grupper: De som i hovedsak skildrer ideer og følelser ("filosofiske") og de som i stor grad illustrerer hendelser, fortellinger, steder mm ("beskrivende").

Andre kjennetegn ved symfoniske dikt hos Richard Strauss:

Frie, ensatsige former (men det kan forekomme kjente strukturer «innbakt» i satsen, som sonatesats, variasjoner, fuge, rondo).
Fri bruk av meget krasse dissonanser og frie harmoniske forbindelser, bl a for å uttrykke voldsomme følelser.
Stor harmonisk originalitet, kompleks kromatikk, polytonalitet, unnvikelse av oppløsning til tonika, nye og særpregete akkord- og toneartsforbindelser. (Se et par eksempler nedenfor.)
Enestående stor orkestral oppfinnsomhet, en flott, utadvendt og virtuos bruk av orkesteret som «instrument».

Strauss’ bruk av harmonikk og orkestrering har dannet skole for ettertiden og påvirket flere generasjoner av komponister, ikke minst innen filmmusikken.

Strauss har som regel blitt ansett som en "tradisjonalist" - i motsetning til mange av hans samtidige som utviklet mer modernistiske uttrykk og teknikker. Det er likevel trekk ved Strauss' musikk som har relativt modernistiske sider:

Sammenhengende musikk, slektskap med Wagners «uendelige melodi».
«Polyfon» bruk av orkesteret: Bruk av tradisjonelle polyfone teknikker sammen med en original «sjikt»-komposisjon der større deler av orkesteret stilles opp mot hverandre og smelter sammen i en polyfon vev.

Her er et par eksempler på de avanserte toneartsforholdene som forekommer hos Strauss, begge fra det symfoniske diktet Also sprach Zarathustra (1896).

Først et eksempel på modulasjon til en meget fjern toneart

Et blikk på kvintsirkelen viser hvor fjernt disse to toneartene er fra hverandre.

Et annet eksempel fra samme komposisjon hvor Strauss på dristig vis kombinerer to svært fjerne tonearter - til og med samtidig!

Igjen er det nyttig å studere kvintsirkelen:

Sentrale symfoniske dikt er:

Don Juan (1888)
Tod und Verklärung (1890)
Till Eulenspiegel (1895)
Also sprach Zarathustra (1896)
Ein Heldenleben (1899)
Eine Alpensinfonie (1915)

Opera

Strauss var også en betydelige operakomponist. De mest kjente operaene er Salome (1905), Elektra (1908) og Rosenkavaleren (1910). Strauss' dristige harmonikk og fenomenale orkestreringskunst kommer tydelig til uttrykk i disse operaene. Spesielt for Strauss' operakomposisjon er også at sangstemmen veves inn i orkestersatsen, i motsetning til den mer tradisjonelle praksisen hvor orkesteret akkompagnerer en typisk solistisk sangstemme. Lytt til komponistens favorittutsnitt, fra slutten av Rosenkavaleren. Denne tersetten ble framført i Strauss' begravelse.