Tekst:

Barokken (ca 1600 til ca 1750) - sentrale stiltrekk

Begrepet "barokk" var opprinnelig et uttrykk innenfor arkitektur og har etterhvert også blitt brukt om musikk fra perioden fra ca 1600 til ca 1750, perioden mellom renessansen og wienerklassisismen. I den musikalske barokk-perioden ble funksjonsharmonikken etablert, instrumentalmusikken ble selvstendig og operaen ble etablert som en populær musikalsk genre.

I denne perioden kan det sies at subjektiviteten bryter igjennom. Musikken er i stor grad komponert for aristokratiet. eksemler på dette er: Opera (for å kaste glans over fyrstebrylluper, kroninger o.l), framveksten av virtuose utøvere, "primadonnaer".

En del sentrale stiltrekk og begreper fra barokkens periode:

  • I den tidlige barokken legges det mindre vekt på polyfoni
    • cantus firmus forsvinner, a capella satser forsvinner
    • likevel videreutvikles polyfone former: Fugen blir en sentral form i sen-barokken (Bach, Handel)
  • Monodi. En form i tidlig barokk. Med monodi menes en rikt utsmykket melodisk linje som synges alene (solistisk) med et underordnet instrumentalt akkompagnement.
    • Idé: Individets følelser uttrykkes lettest i en enkeltstemme.
    • Teksten blir bestemmende for rytmikken
  • Basso continuo: (=Generalbass) Dette er en akkompagnerende basslinje med bestemte akkorder som bestemmer satsens harmoniske utvikling
  • Gjennomslag for det tonale system, dvs, dur-moll-systemet med Dominant - Tonika-kadenser. (Men det fantes overgangsformer utover i barokken også.)
  • Affektlæren utvikles
    • Barokkens affektlære har dette utgangspunkt: Musikken skal uttrykke nokså spesifikke følelser og stemninger med største livaktighet og styrke ved hjelp av kjente musikalske virkemidler. Dette kan sees på som en videreutvikling av musica reservata-stilen fra renessansen
  • Ideomatisk komposisjon - dvs det komponeres for bestemte instrumenter og stemmer
    • Det enkelte instruments egenart og tekniske muligheter blir utnyttet musikalsk. I renessansen "tok man det man hadde". Barokkens fokus på solistisk bruk av instrumentene fører igjen til en rask utvikling av hvordan disse var konstruert - noe som igjen gir nye musikalske muligheter!
  • Konsertprinsippet - solistisk og kontrasterende bruk av enkeltstemmer og grupper av stemmer.
  • Dynamikk som vesentlig kompositorisk virkemiddel.
  • Rytmisk todeling (rytmisk dualisme): Deler med regelmessig, metrisk rytme (danser, kor, arier). Andre deler med fri, umetrisk rytme (resitativer, improvisasjoner). (Ex. Toccata og Fuge, Resitativ og Arie)
  • Metrum og betoninger: Taktarter og taktstreker blir nå vanlig - taktartenes regelmessige betoningsmønstre blir fremhevet (tunge og lette taktslag)

BASSO CONTINUO

Generalbassen som teknikk er uttrykk for barokkens klangideal: En rikt utsmykket melodilinje over et harmonisk fundament. Basso continuo-stemmen spilles da gjerne av ett eller flere akkordinstrumenter (cembalo, lutt, orgel, harpe m fl) og ett eller flere melodiinstrumenter (gambe, cello, kontrabass, fagott).

Notasjon: Basslinjen noteres, med besifringssiffer som angir den aktuelle akkorden (hvis denne avviker fra en treklang i grunnstilling).
Utførelse: Utøveren(e) spiller basslinjen og den/de som spiller akkordinstrument(er) improviserer utformingen av de akkorder som er oppgitt.

Typisk for generalbass-prinsippet er:

  • Sterk vektlegging av bass-stemmen.
  • Utskilling av bass og sopran som to vesentlige linjer i teksturen.
  • Basslinjen er bærer av det harmoniske fundament for satsen.
  • Likegyldighet overfor mellomstemmene.
  • Harmonikken regjerer over kontrapunktet. Melodikken må innordnes i et harmonisk skjema.
  • Generalbass-systemet gir store muligheter for improvisasjon og selvstendig utforming av akkordene.
  • Generalbass-systemet muliggjør en friere dissonansbruk i melodien, siden harmonikken er tydelig fastlagt.

DET KONSERTERENDE PRINSIPP

Konsertbegrepet står sentralt i barokken, og det har sin opprinnelse her.
Eksempler fra tidlig barokk:

  • Concertato madrigal: Madrigal med instrumentalstemmer som er likeverdige med sangen.
  • Sakral konsert: Kirkelig vokalverk med instrumenter.
  • Instrumental konsert: Stykke for forskjellige instrumenter. (Evt. hvorav én eller flere kan være solist(er).)

Typisk for den konserterende stilen er:

  • Instrumentene har selvstendige stemmer (ikke doblinger av sangstemmer)
  • Man komponerer ideomatisk (se ovenfor) og tildels virtuost for instrumentene
  • Man fremhever en enkelt stemme eller en gruppe stemmer i kontrast til en annen stemme eller gruppe

Den konserterende stilen ble karakteristisk på 1600-tallet og la også grunnlaget for de sen-barokkens konsertformer - solokonserten og concerto grosso. Det konserterende prinsipp inngår etterhvert også i mange ulike sammenhenger forøvrig - som eksempelvis i kantater, operaer, oratorier og ulike former for instrumentalmusikk.

BAROKKENS AFFEKTLÆRE

Dette idealet om å uttrykke bestemte følelser og stemninger ved hjelp av kjente musikalske virkemidler virker innenfor bestemte rammer:

  • Det er ikke komponistens personlige følelser som skal fremstilles, men generelle menneskelige affekter.
  • Virkemidlene er ikke et tilfeldig, intuitivt og individuelt uttrykksmønster, men et systematisk vokabular av musikalske figurer.
  • Affektlæren kan sies å tilsvare språklig retorikk.
  • Det benyttes stort sett det samme musikalske vokabular i instrumental- som i vokalmusikk.

TONALITET

Barokken bringer gjennomslag for det funksjonstonale system, dvs. dur-moll-tonalitet med den tonale kadens, Dominant - Tonika. Denne kadensformen blir etterhvert den vanligste i barokken.

I sen-barokken er dur-mollsystemet befestet:

  • Alle akkordene som forekommer i en sats eller satsdel står i forhold til en treklang på grunntonene, tonika.
  • Tonika blir støttet av subdominant og dominant. (Dominanten blir virkelig "dominerende"!).
  • Midlertidige modulasjoner og tonale utsving skal ikke ødelegge følelsen av en sentral toneart.

Søk etter mer: