Tekst:

Fuge

En fuge er en polyfon, imitatorisk sats, med selvstendig stemmeføring. Uttrykket ble brukt om ulike imitatoriske satser både i middelalder og renessanse, men den moderne bruken av begrepet bygger på komposissjonsprinsippet slik det fikk sin form i barokken og slik det ble perfeksjonert hos Johann Sebastian Bach (1685-1750). Fuger fra nyere perioder bygger i stor grad på den barokke formen. I barokkfugen er i prinsippet alle stemmene likeverdige og det er et fast antall stemmer i hele satsen.

Fugen er en såkalt utviklingsform, det vil si at formen ikke følger en fast inndeling i formdeler, men utvikles på grunnlag av de musikalske hendelsene underveis. Det finnes således ikke et bestemt formskjema som "alle" fuger følger. Man kan også si at en fuge er et komposisjonsprinsipp mer enn en formtype.

Noen fugetemaer har en klar inndeling i "hode" og "hale", med ulik utforming. Eks: Bach - Fuge nr 5 i D-dur fra Das Wohltemperirte Clavier

Fugen er i utgangspunktet basert på ett enkelt, lett gjenkjennelig tema med kjennetegn som:

– en skarpt avtegnet melodisk karakter
– en tydelig, pregnant rytme

Det absolutt vanligste er fuger med bare ett fugetema - monotematisk. Det finnes fuger med to eller flere temaer.

Fugen kan deles inn i to slags deler, Gjennomføringer med fugetema og Episoder eller mellomspill, uten fugetema. Den første gjennomføringen kalles gjerne for Eksposisjon.

I eksposisjonen, denne første delen av fugen, presenteres vanligvis temaet slik at det settes inn i enten den øverste eller den nederste stemmen i forhold til de som allerede spiller. Dermed er man sikret at temainnsatsene i eksposisjonen er godt hørbare. Fugens ulike temainnsatser i eksposisjonen har noen spesielle betegnelser: Første innnsats fra tonika: Dux. Andre gangen fugetemaet settes inn kommer det fra dominanten: Comes. De følgende temainnsatsene kalles vekselvis dux og comes og kommer annen hver gang fra tonika og fra dominanten.

I noen fuger er comes-innsatsen av fugetemaet ulik dux-innatsen. Temautformingen tilpasses tonaliteten. Eks. Fuge 1 fra Bach - Die Kust der Fuge

Dux- og comes-variantene av fugetemaet er ikke alltid identisk like, oftest er temaet tilpasset den skalamessige forflytningen fra tonika til dominant. Da kan enkelte intervaller i temaet bli endret.

Stemmeføringene i en fuge preges av kontrapunkt (en systematisk gjennomkomponert flerstemmighet) og viderespinning (eller fortspinnung, hver stemme har et sammenhengende rytmisk forløp). Mange fuger bruker det som kalles et fast kontrapunkt eller et kontrasubjekt. Dette er en motstemme som kommer sammen med fugetemaet i en av de andre stemmene hver gang, eller ofte, når fugetemaet presenteres. Komponisten har her en mulighet til å demonstrere sin dyktighet ved at kontrasubjektet noen ganger settes inn i en stemme som ligger over fugetemaet, andre ganger i en stemme som ligger under denne - og det skal uansett passe fint sammen med fugetemaet!

Episodene preges vanligvis av en lettere tekstur, ofte med sekvensering. Det musikalske materialet i episodene er gjerne mer motivisk - kortere melodibiter. Det kan være deler av fugetemaet eller kontrasubjektet, f.eks. noen få av de første tonene i temaet. Det er som regel i episodene man finner modulasjon (= satsen beveger seg over i en ny toneart).

Når en episode har modulert til en ny toneart muliggjør dette at neste temainnsats (gjennomføring) kommer i en ny toneart. Dermed får fugen en større, arkitektonisk struktur hvor de ulike gjennomføringene har et innbyrdes spenningsforhold basert på de ulike toneartene disse presenteres i. For eksempel kan en gjennomføring komme i paralleltonearten til fugens hovedtoneart og dermed endre tonekjønn (moll til dur eller dur til moll) og samtidig uttrykk! Eller en gjennomføring kan komme i dominanttonearten til fugen og skape spenning osv.

Mot slutten av en fuge forekommer i blant spesielle spenningsskapende teknikker: Stretto (= trangføring: ny temainnsats før den forrige er avsluttet), orgelpunkt (= liggetone i bassen), augmentasjon (= rytmisk forstørrelse av tema).

Fuger er ofte instrumentalstykker og gjerne del av et flersatsig (2-satsig) stykke, f eks Preludium og fuge, Toccata og fuge. Disse kan være for cembalo eller for orgel eller annet soloinstrument. Det finnes også fuger for kor og fuger for orkester, gjerne som del av flersatsige verk (kantater, suiter).

Fugen har som regel 3 eller 4 stemmer. Det finnes fuger med 2, 5, 6 og sjeldnere, flere stemmer.

Avanserte fuger kan inneholde speilvending (inversjon), omvending (retrograd), omvendt speilvending, kanonteknikk og bruk av flere enn ett fugetema, evt med samtidig gjennomføring av flere temaer.

De mest kjente fugene fra barokken er alle av Johann Sebastian Bach: Das Wohltemperirte Clavier (24+24 preludier og fuger), Die Kunst der Fuge (14 fuger over samme tema) og en hel del orgelfuger.

I wienerklassisismen finner vi fuger hos Haydn - i strykekvartetter, symfonier og oratorier, hos Mozart - i strykekvartetter, Symfoni nr 41, operaen Die Zauberflöte (Tryllefløyten) og i hans Requiem, hos Beethoven i en rekke av hans sene verk - klaversonater, strykekvartetter, Missa Solemnis og Symfoni nr 9.

Av kjente romantiske verk med fuger er Berlioz - Symphonie Fantastique, Wagner - Die Meistersinger, flere symfonier av Mendelssohn, og stykker av Brahms, R. Strauss m.fl. Charles-Valentin Alkan har en 9-stemmig fuge i sin klaversonate "Les quatre âges" fra 1847.

På 1900-tallet ble også fuge-prinsippet flittig benyttet og vi finner en rekke eksempler hos komponister som Bartók, Stravinskij, Hindemith, Sjostakovitsj, Villa-Lobos, Piazzolla, Ligeti og mange flere.

Her er et eksempel på en 3-stemmig fuge med analyse av temainnsatsene:

Bach - Fuge i C-moll fra Das Wohltemperirte Clavier.

 

Nå kan du forsøke deg på en quiz om fugen.

Søk etter mer: