Fuge

En fuge er en polyfon, imitatorisk sats, med selvstendig stemmeføring. Uttrykket ble brukt om ulike imitatoriske satser både i middelalder og renessanse, men den moderne bruken av begrepet bygger på komposissjonsprinsippet slik det fikk sin form i barokken og slik det ble perfeksjonert hos Johann Sebastian Bach (1685-1750). Fuger fra nyere perioder bygger i stor grad på den barokke formen. I barokkfugen er i prinsippet alle stemmene likeverdige og det er et fast antall stemmer i hele satsen.

Fugen er en såkalt utviklingsform, det vil si at formen ikke følger en fast inndeling i formdeler, men utvikles på grunnlag av de musikalske hendelsene underveis. Det finnes således ikke et bestemt formskjema som "alle" fuger følger. Man kan også si at en fuge er et komposisjonsprinsipp mer enn en formtype.

Fugen er i utgangspunktet basert på ett enkelt, lett gjenkjennelig tema med kjennetegn som:

– en skarpt avtegnet melodisk karakter
– en tydelig, pregnant rytme

Det er vanlig at et fugetema har en tydelig karakter, gjerne slik at den har to deler som kan kalles hode og hale. Et eksempel på det er Bach - Fuge nr 5 i D-dur fra Das Wohltemperirte Clavier

Det absolutt vanligste er fuger med bare ett fugetema - monotematisk. Det finnes fuger med to eller flere temaer.

Fugen kan deles inn i to slags deler, Gjennomføringer med fugetema og Episoder eller mellomspill, uten fugetema. Den første gjennomføringen kalles gjerne for Eksposisjon.

I eksposisjonen, denne første delen av fugen, presenteres vanligvis temaet slik at det settes inn i enten den øverste eller den nederste stemmen i forhold til de som allerede spiller. Dermed er man sikret at temainnsatsene i eksposisjonen er godt hørbare. Fugens ulike temainnsatser i eksposisjonen har noen spesielle betegnelser: Første innnsats fra tonika: Dux. Andre gangen fugetemaet settes inn kommer det fra dominanten: Comes. De følgende temainnsatsene kalles vekselvis dux og comes og kommer annen hver gang fra tonika og fra dominanten.

Dux og comes:

I noen fuger er comes-innsatsen av fugetemaet ulik dux-innatsen. Temautformingen tilpasses tonaliteten. Eks. Fuge 1 fra Bach - Die Kust der Fuge, her spilt på orgel.

Johann Sebastian Bach
(1685-1750)

Georg Friedrich Händel
(1685-1759)

Dux- og comes-variantene av fugetemaet er ikke alltid identisk like, oftest er temaet tilpasset den skalamessige forflytningen fra tonika til dominant. Da kan enkelte intervaller i temaet bli endret.

Stemmeføringene i en fuge preges av kontrapunkt (en systematisk gjennomkomponert flerstemmighet) og viderespinning (eller fortspinnung, hver stemme har et sammenhengende rytmisk forløp). Mange fuger bruker det som kalles et fast kontrapunkt eller et kontrasubjekt. Dette er en motstemme som kommer sammen med fugetemaet i en av de andre stemmene hver gang, eller ofte, når fugetemaet presenteres. Komponisten har her en mulighet til å demonstrere sin dyktighet ved at kontrasubjektet noen ganger settes inn i en stemme som ligger over fugetemaet, andre ganger i en stemme som ligger under denne - og det skal uansett passe fint sammen med fugetemaet!

Episodene preges vanligvis av en lettere tekstur, ofte med sekvensering. Det musikalske materialet i episodene er gjerne mer motivisk - kortere melodibiter. Det kan være deler av fugetemaet eller kontrasubjektet, f.eks. noen få av de første tonene i temaet. Det er som regel i episodene man finner modulasjon (= satsen beveger seg over i en ny toneart).

Når en episode har modulert til en ny toneart muliggjør dette at neste temainnsats (gjennomføring) kommer i en ny toneart. Dermed får fugen en større, arkitektonisk struktur hvor de ulike gjennomføringene har et innbyrdes spenningsforhold basert på de ulike toneartene disse presenteres i. For eksempel kan en gjennomføring komme i paralleltonearten til fugens hovedtoneart og dermed endre tonekjønn (moll til dur eller dur til moll) og samtidig endre uttrykk! Eller en gjennomføring kan komme i dominanttonearten til fugen og skape spenning osv.

Mot slutten av en fuge forekommer i blant spesielle spenningsskapende teknikker: Stretto (= trangføring: ny temainnsats før den forrige er avsluttet), orgelpunkt (= liggetone i bassen), augmentasjon (= rytmisk forstørrelse av tema).

Fuger er ofte instrumentalstykker og gjerne del av et flersatsig (2-satsig) stykke, f eks Preludium og fuge, Toccata og fuge. Disse kan være for cembalo eller for orgel eller annet soloinstrument. Det finnes også fuger for kor og fuger for orkester, gjerne som del av flersatsige verk (kantater, suiter).

Fugen har som regel 3 eller 4 stemmer. Det finnes fuger med 2, 5, 6 og sjeldnere, flere stemmer.

Avanserte fuger kan inneholde speilvending (inversjon), omvending (retrograd), omvendt speilvending, kanonteknikk og bruk av flere enn ett fugetema, evt med samtidig gjennomføring av flere temaer.

De mest kjente fugene fra barokken er alle av Johann Sebastian Bach: Das Wohltemperirte Clavier (24+24 preludier og fuger), Die Kunst der Fuge (14 fuger over samme tema, men uten angitt besetning!) og mange, mange orgelfuger.

Her er et eksempel på en 3-stemmig fuge med analyse av temainnsatsene, Fuge nr 2 i C-moll fra Bach -Das Wohltemperirte Clavier c1720:

I tillegg til de kjente "48" fra Das Wohltemperirte Clavier skrev altså Bach også et stort antall fuger for orgel, med og uten tilhørende preludium, toccata eller fantasi. Her begynnelsen av fugen fra hans "doriske" Toccata og Fuge (egentlig i d-moll), skrevet en gang mellom 1708 og 1717.

Det ble ikke bare skrevet fuger for klaviaturinstrumenter. Det ble også skrevet fuger for kammerbesteninger, orkester, og for kor.

Fra Händels oratorium Solomon (1748), hvor orkester-overturen inneholder en fuge. Her er litt fra selve fuge-delen:

Fra Bachs h-moll-messe (1749). Her er det først en lengre orkesterintroduksjon hvor fugetemaet blir presentert instrumentalt, før koret kommer inn. Vi hopper til like før korets første innsats med fugetemaet (her ved ca 14 sekunder):

I denne satsen blir temainnsatsene ledsaget både av generalbassen og tidvis av ulike andre stemmer, også overstemmer.

Fugato

Etter barokken mister fugen mye av sin sentrale plass, ikke minst fordi nå kommer fokus på mer homofone formtyper og -prinsipper. Fuge som komposisjonsprinsipp blir likevel bevart, og det skrives fuger i periodene som følger, da ofte som en del av en større sammenheng eller som del av en sats i et flersatsig verk. Ofte kan det gjerne dreie seg om fugato, og ikke en fullstendig fuge. En fugato er et avsnitt som virker som en del av en fuge, gjerne en fuge-eksposisjon. Det er et tema som oppleves som et fugetema, og det kommer igjen i flere stemmer med tonale forhold som antyder at det er en fuge. Det som mangler er da episoder og nye gjennomføringer av fugetemaet - noe vi venter i en fullstendig fuge.

Her er et eksempel på en fugato fra Klaversonate op 10 nr 2 (1796-98), av Beethoven, 3. sats:

Fuger etter barokken

Selv om fugen som komposisjonsprinsipp ikke står like sentralt etter Bachs og Händels død, så skrives det fuger, og det helt fram til vår egen tid. Både strenge fuger og friere former.

Et eksempel fra Haydn er samtidig et eksempel på en fuge med flere temaer. Her kommer fugetema 2 inn allerede andre takt. Dette er fra hans Strykekvartett Op 20, nr 2 fra 1772:

Haydn har brukt fuger i strykekvartetter, symfonier og oratorier, hos Mozart finner vi fuger i strykekvartetter, Symfoni nr 41, operaen Die Zauberflöte (Tryllefløyten) og i hans Requiem. Beethoven komponerte fuger særlig i en rekke av sine sene, store verk - klaversonater, strykekvartetter, Missa Solemnis og Symfoni nr 9.

Her fra en av Beethovens aller siste strykekvartetter, nr 14 fra 1826, 1. sats

Av kjente romantiske verk med fuger er Berlioz Symphonie Fantastique, Wagner Die Meistersinger, symfonier av Mendelssohn, m.fl. Charles-Valentin Alkan har en 9-stemmig fuge i sin klaversonate "Les quatre âges" fra 1847!

Som eksempel på fuge fra romantikken tar vi med Brahms Händel-variasjoner fra 1863. Dette er et stort anlagt variasjonsverk for klaver, og siste variasjonen er en fuge. Den begynner her:

Og et utdrag fra Richard Strauss Also sprach Zarathustra fra 1896. I dette senromantiske orkesterverket blir fugen etter hvert meget fritt behandlet. Fugetemaet presenteres først i celloer og kontrabasser.

På 1900-tallet ble også fuge-prinsippet benyttet av og til og vi finner en rekke eksempler hos viktige komponister.

Stravinskij Salmesymfoni (1930), med orkester og kor, 2. sats

Bartók, 1. sats fra hans Musikk for strengeinstrumenter, slagverk og celesta fra 1936:

Sjostakovitsj, 2 fuger fra hans 24 preludier og fuger Op 87 (1950-51)

og fra midten av 2. sats fra hans Symfoni nr 11 (1957). Sjostakovitsj skriver en mektig og voldsom fuge for orkester.

Som eksempel på komponister som er aktive i vår samtid, Lera Auerbach med fugen fra Koral, Fuge og Postludium fra 2003.

Nå kan du forsøke deg på en quiz om fugen.