Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975)

Sjostakovitsj (eng. stavemåte: Shostakovich) var den mest profilerte komponisten som virket i Russland under Sovjet-tiden. Han led under sensur fra kommunistpartiet og musikken hans ble mottatt og oppfattet på meget vekslende vis av Stalin og myndighetene. Sjostakovitsj ble offisielt kritisert i 1936 og 1948 og hans verk ble i perioder forbudt. På den annen side mottok han en rekke statlige priser og mye offentlig heder. Etter Stalins død i 1953 kunne Sjostakovitsj gradvis utnytte den større friheten til å videreutvikle en personlig stil.

Tradisjonalist og modernist

Sjostakovitsj sin musikalske stil er preget av et mangfold av uttrykksformer og teknikker. Hans gjennombruddsverk var hans 1. symfoni, komponert fra han var 17-18 år og som straks ble en internasjonal sensasjon. Her finner vi både bruk av og parodi over klassiske modeller som symfoni og sonatesats, kombinert med modernistiske virkemidler. Uttrykket veklser mellom det burleske og det tragiske - provoserende kombinasjoner i klassisk musikk. Slike enorme kontraster blir kjennetegn for Sjostakovitsjs musikk gjennom hele hans produksjon. Vi finner i stor grad det satiriske, det groteske, ofte det lyriske, det elegiske og det tragiske. Ikke bare er slike kontraster tilstede i ulike satser i et verk, men gjerne uten overgang som umiddelbare og sjokkerende sammenstillinger. Sjostakovitsj sine mange stiltrekk, teknikker og uttrykk gjør at man ikke kan plassere ham i noen kategori eller -isme.

Sin viktigste innflytelse har Sjostakovitsj fått fra Mussorgskij, Mahler og Stravinskij. Russiske og jødiske folketoner og russisk og internasjonal populærmusikk forekommer i musikken til Sjostakovitsj, både som sitater og som pastisjer (stilmessige etterlikninger).

Tonalitet

Musikken til Sjostakovitsj bygger for det meste på en fri tonal stil med tonale, modale og konstruerte skalatyper. Dette kombineres med noe eller mye kromatikk og det kan forekomme atonale partier. Harmonisk utnytter han store deler av spektret fra treklanger til sterkt dissonnerende akkorder med mange toner i krasse sammenstillinger. Orkestersatsene hans har preg av mesterlig orkestreringskunst, ofte med episke dimensjoner og stor uttrykkskraft. I mange satser bruker han rytmefigurer og gjentakelser på en karakteristisk og egenartet måte.

Skjulte meninger

En mye omdiskutert side ved Sjostakovitsj' musikk er hans bruk av kryptogrammer, sitater, nesten-sitater og andre ting med skjult mening eller dobbelt bunn. Et opplagt eksempel er hans bruk i mange komposisjoner av tonefølgen D—Ess—C—H. (Dmitrij Schostakowitsch med tysk stavemåte). Det forekommer også en rekke sitater både fra egne verk og fra stykker av Rossini, Wagner, Beethoven, Berg, Mahler, Tsjaikovskij, revolusjonssanger, russiske og jødiske folketoner og annet. Meget omdiskutert er spesielt hans Symfoni nr 5 hvor han etter å ha blitt offentlig kritisert for operaen Lady Macbeth vender seg til et tilsynelatende enklere, mer tradisjonelt og vennlig tonespråk i tråd med hva kommunistpartiet ønsket og forventet. Men det er grunn til å anta at denne symfonien (blant andre verk) er full av skjulte meninger, at den harsellerer med partikongressen og at den beskriver en påtvunget optimisme og triumf, ikke en ekte - slik myndighetenes krav om "sosialistisk realisme" forventet.

Sjostakovitsj, Sovjet-myndighetene og sensur

Sjostakovitsh komponerte operaen Lady Macbeth of Mtsensk fra 1930 til 1934 og den ble framført på en rekke operascener i Sovjet - med stor suksess - i årene 1934 til 1936. I januar 1936 overvar Stalin og et par andre myndighetspersoner en forestilling. Et par dager etterpå kom det en anonym artikkel i Pravda, som fordømte operaen under overskriften "Grums i stedet for musikk". Karakteristikker som ble brukt var "en avant-gardistisk monstrositet", "grov naturalisme", "vulgær", "dissonerende, forvirret strøm av lyder", "operaen passer for den perverterte smaken til de borgerlige" osv. Operaen var i praksis nå forbudt framført, og den ble ikke framført i Sovjet før Sjostakovitsj presenterte en revidert versjon i 1962.

Sjostakovitsj ble på nytt - sammen med flere andre betydelige komponister, bl.a. Prokofieff - utsatt for ideologisk fordømmelse av sin musikk i 1948. Disse fordømmelsene førte i lengre perioder til at Sjostakovitsj stort sett komponerte filmmuskk på bestilling. Likevel klarte han gang på gang å komme tilbake med store, betydelige verk.

Lady Macbeth var fra komponistens side ment som et feministisk verk, og den skulle være første del av en planlagt tetralogi etter mønster av Wagners Nibelungenring, og med kvinnelige helter fra ulike perioder i russisk historie, samtid og framtid. Det ble ikke flere slike operaer, og dette ble den andre og siste operaen Sjostakovitsj fullførte. Her følger tre korte utdrag fra Lady Macbeth of Mtsensk i sin originalversjon:

Svigerfar forlanger:

Seksuell trakassering:

Katerina står opp for kvinnene:

Popularitet

Sjostakovitsj er en av de komponistene i det 20. århundre som har fått stor popularitet og spesielt enkelte av symfoniene hans har blitt hyppig fremført. På samme tid har han av enkelte blitt kritisert for å være for lite nyskapende siden hans musikk til en viss grad anvender en syntese av tidligere stiler. På 2000-tallet ser det ut til at musikken hans blir stadig mer sentral og at tidligere mindre kjente verk også blir trukket fram. Ettersom eklektisme og stilblanding er blitt aktuelle og sentrale uttryksmuligheter for mange komponister i vår tid, så faller denne kritikken av Sjostakovitsj mer eller mindre bort. Det er også klart at den måten Sjostakovitsj kombinerer uttrykk og teknikker på er nyskapende, personlig og unik.

Eksempler

Komposisjoner

15 symfonier (1923-1971)
Eks.: Symfoni nr 1 (1923-25), 1. sats

Symfoni nr 4 (1935-36), 1. sats

Symfoni nr 5 (1937), 1. sats

Symfoni nr 11 (1957), fra midten av 2. sats. Sjostakovitsj skriver en mektig og voldsom fuge for orkester.

15 strykekvartetter (1938-1974)
Eks: Strykekvartett nr 8 (1960). Denne strykekvartetten skrev Sjostakovitsj kort tid etter at han ble tvunget til å slutte seg til det sovjetiske kommunistpartiet. Stykkets uttrykk, dets utstrakte bruk av D-Ess-C-H-motivet og de mange sitatene fra tidligere komposisjoner av Sjostakovitsj selv, viser med tydelighet at dette er et selvbiografisk verk. Det viser også hans følelser etter hva han ble tvunget til. Lytt til utdrag fra de to første satsene.

Operaene Nesen (1927-28) og Lady Macbeth of Mtsensk (1930-34) (revidert som Katerina Izmailova, 1956-62). Utdrag fra Lady Macbeth er lengre oppe på siden.

Konserter
2 fiolinkonserter, 2 cellokonserter og 2 klaverkonserter.
Eks: Klaverkonsert nr 2 (1957), 2. sats.

Klaververk og kammermusikk
Eks: 24 preludier og fuger Op 87 (1950-51) er skrevet under inspirasjon fra Das Wohltemperirte Clavier av Bach. Noen av fugene har lånt rytmefigurer o.l. fra Bachs originale.
Her er et par av fugene:


Her er et preludium fra samme verk. Vi hører et "nesten-sitat" fra en meget kjent melodi. Det er som om Sjostakovitsj er i ertelune.....

Filmmusikk og musikk for teater og ballett
Filmmusikken til Sjostakovitsj ble lenge vurdert lavt. I de senere år har interessen for denne delen av hans produksjon blitt betydelig, og man kan finne stor originalitet, mesterlig orkestreringskunst og dyptfølte uttrykk. Komponisten var selv spesielt fornøyd med musikken til den russiske, prisbelønte, filmen Hamlet (1964). Shakespeares skuespill var også av stor betydning for Sjostakovitsj, ikke minst med hovedpersonens utsagn (fritt fortolket): "Jeg vil ikke bli spilt på som et musikkinstrument." [Hamlet: Why, look you now, how unworthy a thing you make of me! You would play upon me.... Call me what instrument you will, though you can fret me, yet you cannot play upon me.]
Her er et par utdrag:
Ophelia's galskap

Hamlet og fløytespill

Nå kan du forsøke deg på noen quizer om Sjostakovitsj!

Dette er en av Kristian Evensens musikksider
Copyright © 2020 Kristian Evensen