Joseph Haydn

Joseph Haydn (1732-1809)

Franz Joseph Haydn

Haydns stil

Det er sagt om Haydn: "No music expresses high spirits more efficiently than Haydn's."
(Ingen musikk uttrykker det gode humør bedre enn Haydns!)

Haydns musikk var basert på den galante stil, med sangbar melodikk i korte fraser, med periodisk oppbygning og med et homofont og luftig akkompagnement. Ellers tok han til seg idéer og impulser fra mange andre stiler. Spesielt studerte han CPE Bach sine klaververk. Haydn ville behage sin velgjører - lenge fyrst Esterházy, - han ville skrive musikk som musikerne og lytterne ville like. Han ville konstruere temaer som skulle virke velkjente allerede første gang man hørte dem. Ved å følge konvensjonene nøye, skapte han forventninger hos publikum om hva som skulle komme.

Haydns wienerklassiske stil kjennetegnes av harmoni, likevekt og avveining. Musikken er tydelig forankret i Tonika og formene bygger på prinsipper som symmetri og balanse. Karakteristisk for Haydns musikk er det lyse, livsglade og elskverdige, det naturlige. Musikken hans har ofte preg av humor og overskudd, den kan være sprudlende og underholdende. Det forekommer påvirkning fra østeriksk folkemusikk, f.eks med et preg av den vals-aktige Ländler i enkelte menuetter.

Alt dette gjorde det så mulig for Haydn å berike musikken i stor stil ved kontraster, ved overraskelser, ved variasjon fra det sublime til musikalsk humor.

Anekdote - sann eller usann?

Haydn, Symfoni nr 94, "Paukeslagsymfonien", 2. sats. Etter en stillferdig begynnelse i p kommer det helt plutselig en ff-akkord i hele orkesteret. I flg. anekdoten skulle dette være for å vekke de i publikum som hadde sovnet. Enkelte legger til at denne bestemte publikummeren var Haydns arbeidsgiver og velgjører gjennom mange år, Fyrst Nikolaus Esterhazy.

Vi vet:
1) Esterhazy døde i 1790 og hans etterfølger lot Haydn forlate stillingen ved hoffet i Eisenstadt, i det som i våre dager er Østerrike. Haydn reiste til London, og det var der denne symfonien ble komponert, i 1791.
2) Haydn var en svært populær komponist i London, og da han endelig kom dit var han nok "den hotteste av de hotte". Det er usannsynlig at noen ville sovne på en konsert med hans nye symfoni. Haydn sier selv av det var utallige bravorop allerede etter første sats ved den første framføringen!
3) Haydn har også uttalt til sin biograf, Griesinger, at det han ville var ikke å vekke publikum, men å overraske dem.

:: Usann

Haydn var den første suverene mester i gjennomføringens kunst. Les om gjennomføringprinsippet på egen side. De ofte enkle tematiske idéene til Haydn gjør at de kan gjennomføres i en ubrutt flyt og uten noe overflødig materiale.

Haydn utviklet etter hvert en teknikk hvor obligat akkompagnement, klassisk kontrapunkt og en perfeksjonering av sonatesats-formen sto sentralt. Les om disse emnene på egne sider.

Haydn moderniserte og utviklet orkestreringskunsten. Etter hvert lar han alle instrumentgrupper i orkesteret på nesten likeverdig måte ta del i det motiviske arbeidet. Dette representerer et nytt instrumenteringsprinsipp. Blåserne får mer solistisk fremtredende roller. Orkesterklangen blir mer åpen og brilliant.

Haydns komposisjoner

Haydn hadde en svært stor produksjon som omfatter bl.a. 107 symfonier ("Symfoniens far"), 68 strykekvartetter, en rekke ouverturer, konserter og trioer, 60 klaversonater, en del sanger, arier og kantater, 14 messer og flere andre liturgiske verk, mellom 20 og 25 operaer og 4 oratorier.

Blant Haydns viktigste verk er hans symfonier og strykekvartetter. Haydn var i en usedvanlig heldig posisjon som komponist - i nesten 30 år kunne han arbeide nokså fritt med et orkester ved hoffet til fyrst Nikolaus Esterházy. Her kunne han eksperimentere med og perfeksjonere formtyper og uttrykk. Dermed ble det mulig for ham å komponere mange titalls - helt ulike - symfonier og strykekvartetter.

Strykekvartetter

Strykekvartett på Haydns tid. Haydn er lengts til høyre, med bratsj.

Haydn var ikke den første som komponerte strykekvartetter men det var han som systematisk utviklet verktypen med denne besetningen. Han kan dermed regnes som skaperen av strykekvartetten som form, og han perfeksjonerte denne formen innenfor den wienerklassiske stilen gjennom sine mange komposisjoner for besetningen.

Dette er kammermusikk uten cembalo og dermed uten generalbass, og skiller seg på denne måten fra barokkens kammermusikalske former. En strykekvartett i Haydns tid besto av 2 fioliner, en bratsj og en cello, og dette er på 2000-tallet fortsatt standardbesetningen. Strykekvartett er fra Haydn og fram til i dag den viktigste kammermusikalske besetningen.

Haydns tidlige strykekvartetter er preget av at satsen i stor grad betår av en melodi med akkompagnement. Melodien er oftest i 1. fiolin. Etter hvert blir det større selvstendighet i alle stemmene, hvor stemmene inngår i dialog og utfyller hverandre. Det blir fire nokså likeverdige partnere.

Med sitt Op 33 kommer Haydn med en banebrytende ny måte å tenke og komponere kammermusikk på. Les mer om dette på siden om obligat akkompagnement og klassisk kontrapunkt.

Noen eksempler fra Haydns strykekvartetter:
Strykekvartett Op 33 nr 1 fra 1781, 1. sats, sonate-sats:

Strykekvartett Op 33 nr 2, 4. sats, rondo:

Strykekvartett Op 71 nr 1, 1793, 2. sats. Også i en langsom sats viser Haydn liknende teknikk som i Op 33 nr 1 ovenfor:

Symfonier

Haydn var også pionér i det at han utviklet den klassiske symfoni-formen. Denne er kjennetegnet ved at den er et stort anlagt orkesterstykke, oftest med fire satser. De fire satsene har visse forhold når det gjelder tempo, form og toneartsforhold. Detaljer om dette finner du på siden om klassisk symfoni. Les også om formtypene i de enkelte satsene i siden om wienerklassisk stil. Det er også en egen side om den viktige sonatesatsformen som vanligvis opptrer i symfoniens første sats, ofte også i andre satser, og på samme måte i kammermusikk og soloverk hos Haydn, hans samtid og hans ettertid.

Noen eksempler fra Haydns symfonier:
Symfoni nr 5 (ca 1760-62), 3. sats, menuett:

Symfoni nr 39 "Tempesta di mare" ("Havets storm") fra 1765, Haydns "Sturm-und-Drang-periode" 1. sats, sonate-sats:

Symfoni nr 104, 1795, siste symfoni, 4. sats, sonate-sats. Denne satsen viser også Haydns interesse for folkemusikk:

Hvis man sammenlikner disse symfonisatsene f.eks. med symfonisatsen til Stamitz på siden om Mannheimerskolen, så ser man hvor langt Haydn har utviklet formen i forhold til den enkle formen hos Stamitz. Det er Haydn som gjør symfonien til den stort anlagte og fortellende formen den ble. Og dermed ble også symfonien den sentrale, store formen for instrumentalmusikk i wienerklassisk tid. Takket være Beethovens neste, revolusjonerende utvikling av symfonien fortsatte formen som den sentrale formen for orkesterverk helt fram til første tiår på 1900-tallet, mer enn 100 år etter Haydns død.

Her følger en analyse av 1. sats fra Haydns Symfoni nr 94 (1791). I eksposisjonen er det et hovedtema i hovedtonearten, tonika (G-dur). Deretter følger sidetema og epilogtema i dominant-tonearten, her D-dur. I rekapitulasjonen kommer disse tre tematiske delene tilbake, men nå i tonika, G-dur, hovedtonearten. Legg også merke til hvordan gjennomføringsdelen modulerer (i vekslende tonearter), et vanlig trekk i en sonatesats. I denne satsen er det også en langsommere introduksjonsdel som kommer før hovedtemadelen, ikke så uvanlig hos Haydn.
Bruk de ulike knappene for å vise kommentarer til de enkelte delene:

Eksposisjon:

Gjennomføring:
Rekapitulasjon:

Spill satsen i sammenheng med kommentarer underveis:

Nå kan du forsøke deg på en quiz om Haydn!