Sonatesatsform

Sonatesatsformen ble utviklet før og i den wienerklassiske perioden og ble en av de mest sentrale formtypene i denne perioden. Denne formtypen ble raskt så viktig at den har fått betydning for vesentlige deler av all klassisk musikk som er komponert senere. Sonatesatsen er en formtype som finnes i symfonier, kammermusikk, solosonater, avsnitt i operaer, ouverturer mm. Pionérer i å utvikle formtypen var Haydn, Mozart og Beethoven. Sonatesatsen fortsatte å være en sentral formtype utover i romantikken og på 1900-tallet.

Mange av komposisjonstypene som inneholder sonatesatsform er flersatsige. Eksempler på dette er symfoni (oftest med 4 satser), kammermusikk (4, av og til 3 satser), solosonater (oftest 3 satser) osv. Satsantallet kan selvsagt variere, det finnes komposisjoner med færre eller flere satser enn dette. Det er vanligvis første sats som har sonatesatsform, men én eller flere av de andre satsene kan også ha denne formtypen.

1) De tre grunnleggende delene i sonatesats-formen er: eksposisjon, gjennomføring og rekapitulasjon.

2) I sonatesatser kommer viktige musikalske ideer i ulike tonearter i eksposisjonen. Disse samme ideene vil komme igjen i hovedtonearten i rekapitulasjonen.

3) I sonatesatser er det vanligvis to temaer eller temagrupper. Den første har gjerne et energisk hovedtema knyttet til hovedtonearten (tonika). Den andre har et tema knyttet til en sidetoneart, tradisjonelt dominant-tonearten i dur, parallell-tonearten i moll. Her var det gjerne forventet et sangbart sidetema som står i kontrast til hovedtemaet.

4) Bruken av forskjellige tonearter skaper harmonisk spenning. Når satsen vender tilbake til hovedtonearten skaper dette avspenning og balanse.

5) Eksposisjonen blir vanligvis repetert. Det samme blir også ofte gjennomføring+rekapitulasjon.

Her er et eksempel på formdelene i en sonatesats i en dur-toneart. I mange tilfeller kan en sats avvike fra dette på en eller annen måte. Slike avvik blir også mer vanlige senere i wienerklassisk periode, særlig hos Beethoven.
Bruk de ulike knappene for å vise kommentarer til de enkelte formdelene:

Eksposisjon:
Gjennomføring:
Rekapitulasjon:

Her er et annet eksempel, denne gangen med en moll-toneart. Også her kan en bestemt sats avvike fra dette på en eller annen måte.

Eksposisjon:
Gjennomføring:
Rekapitulasjon:

Musikkeksempler

På sidene for Mannheimerskolen, Haydn, Mozart og Beethoven er det eksempler på sonatesatsform som kan spilles av mens analysen vises underveis i en animasjon . Eksemplet fra mannheimerskolen med Stamitz viser en helt enkel sonatesats som fint følger et tradisjonelt formmønster. Satsene fra de tre wienerklassiske komponistene viser hver på sin måte en mer komplisert sats og har ulike måter å utforme musikken på som ikke nødvendigvis følger det tradisjonelle. Rull langt ned på de respektive sidene for å finne disse animasjonene.

Klassisk sonatesatsform, en oppsummering

Den wienerklassiske, og for en stor del også den romantiske, sonatesats beskrives gjerne utfra en formoppbygning med følgende tre hoveddeler:

(1) Eksposisjon (som vanligvis repeteres): Denne inneholder et hovedtema (HT) (eller hovedgruppe av temaer) i tonika-tonearten, et kontrasterende sidetema (ST) (eller sidetema-gruppe) i dominant-tonearten (eller i parallelltonearten hvis tonika er moll), og en avsluttende epilog (gjerne med et eget epilog-tema (ET)), også i dominant- eller parallell-tonearten.
(2) Gjennomføringsdel: hvor motiver eller temaer fra eksposisjonen presenteres på nye måter eller kombinasjoner. Denne delen kan gjerne modulere til mer fjerntliggende tonearter.
(3) Rekapitulasjon (i blant kalt reprise): hvor det musikalske materialet fra eksposisjonen igjen blir presentert, men med alle temaer i tonika- (evt. tonikavariant-) tonearten. Etter rekapitulasjonen (eller som en avslutning av denne) kan det komme en coda.

Det er tre sentrale ting å legge merke til her. For det første: Det er to temaer (eller temagrupper) som ofte er kontrasterende i uttrykk og utforming. For det andre: Gjennomføringsprinsippet, hvor motiver eller temaer gjennomgår ulike forandringer og kombinasjoner. For det tredje, det kanskje aller mest sentrale i den klassiske sonatesatsen - toneartsforholdene. Etter at hovedtema(ene) er presentert vil satsen modulere til dominant-tonearten. Når denne er helt tydelig etablert, gjerne med en helslutning eller en fullstendig kadens, blir ett eller flere nye temaer presentert i denne nye tonearten. Men når de tematiske delene kommer igjen i den tredje og siste hoveddelen av satsen fører modulasjonene bare tilbake til hovedtonearten slik at alle temaene har samme tonale sentrum.

Spenning og avspenning

Toneartsforholdene i eksposisjonen representerer en form for musikalsk spenning som videreutvikles og intensiveres i gjennomføringsdelen. Når de tematiske delene vender tilbake i rekapitulasjonen, representerer dette, og toneartsforholdene her, en form for musikalsk avspenning. Sonatesatsens tre hoveddeler muliggjør på denne måten en lang form med et stort musikalsk spenn. Den muliggjør også en form for musikalsk fortelling eller dramaturgi ved hjelp av samspillet mellom kontrasterende deler og toneartsforhold.

Det form-"skjemaet" som er skissert ovenfor vil passe for en del wienerklassiske og romantiske sonatesatser, men i blant vil det ikke passe helt. F eks. kan det mangle en gjennomføringsdel, eller sidetemaet er ikke kontrasterende til hovedtemaet. Nye temaer kan innføres hvor som helst - ofte i gjennomføringen. Gjennomføringsdeler kan dukke opp hvor som helst (f eks. i en avsluttende coda!). Andre elementer enn "tema" er viktige for å bestemme formen på satsen, osv.

Andre generelle kjennetegn for sonatesats som satstype

Periodisk struktur på melodikken kombinert med (stor) variasjon i rytme og tekstur.: Dette kan oppnås ved a) overganger fra én rytme, tekstur, toneart, dynamisk nivå til en annen, og b) gjentakelse av eller hentydninger til melodier, fraser og motiver man har hørt tidligere i satsen.
Generell bevegelse fra spenning til avspenning.: Modulasjon vekk fra tonika skaper spenning, retur til tonika gir avspenning. Høydepunkter av spenning og utløsning blir tydeliggjort som dramatiske hendelser.
Formmessig enhet.: Dette dannes ved at slike spenning-avspennings-prosesser dukker opp stadig og på alle nivåer, fra den enkelte frase til hele satsen. Sonatesatsformen slik den er beskrevet her, kan forekomme i en hvilken som helst sats, eller i flere av satsene i en flersatsig komposisjon (symfoni, sonate, strykekvartett, annen kammermusikk). Sonatesatsformen kan også forekomme i musikk som ofte ikke regnes som symfonisk, f eks i ensembler i en opera.

Nå kan du forsøke deg på noen quizer om sonatesatsformen!