Tekst:

Overgangen mellom barokken og wienerklassisismen

Det er sjelden et klart brudd eller en enkelt hendelse som skiller en ny stilperiode fra den forrige. Overgangen fra barokk stil til wienerklassisk stil skjer gradvis og på ulikt vis - her dreier det seg om perioden fra ca 1720 til ca 1770. Overgangsperioden har blitt forsøkt gitt ulike navn. En benevnelse man finner i litteraturen er rokokko - et begrep som er lånt fra en parallell stilhistorisk og kunsthistorisk period. Denne betegnelsen passer dårlig på periodens musikalske historikk, ikke minst fordi det er lite ved denne musikken som kan beskrives med tilsvarende kjennetegn som i stilhistorikkens rokokko. Et annet begrep som har blitt benyttet er "førklassisk" - noe heldigere, siden det i denne perioden dukker opp en del stiltrekk som blir viktige i wienerklassisk stil like etter.

Denne overgangperioden kjennetegnes likevel ved at noen av barokkens stiltrekk videreføres i ulik grad. Eksempler på dette er generalbass-praksisen, utbredt bruk av viderespinning, ofte - men ikke alltid - en kontrapunktisk tekstur, bruk av barokkens former som suite, arie m.fl.

Nye stiltrekk dukker opp. Noen eksempler skal nevnes i stikkords form i forbindelse med enkelte komponister.

Galant stil

Den galante stil kjennetegnes ved at man forenkler den kontrapunktiske strukturen i forhold til hva som var vanlig i barokken. Satstypene forenkles, blir mer homofone. En tydelig ledende melodi med et underordnet akkompagnement blir modellen. Frasene blir mer regelmessige - forsetning / ettersetning! - og basslinjen mindre viktig. Komponister som har blitt knyttet til begrepet galant stil er bl.a. Johann Chr. Bach og Francois Couperin (1668-1733) med sine karakterstykker for cembalo, Domenico Scarlatti (se nedenfor), sene verk at Telemann og tidlige verk av Mozart.

Den galante stil i musikkhistorisk betydning har også blitt knyttet til det stilhistoriske begrepet rokokko.

Mannheimerskolen

Det som har blitt kalt mannheimerskolen var komponister knyttet til symfoniorkesteret i byen Mannheim i Sør-Tyskland. En viktig komponist her var Johann Stamitz, som også var sentral i å utvikle symfonien. Les mer om mannheimerskolen på en egen side.

Carl Philipp Emanuel Bach - "Empfindsamer Stil"

Carl Philipp Emanuel Bach (1714 - 1788) - sønn av den mer kjente Johann Sebastian Bach. CPE Bach virket i lange perioder i Berlin og Hamburg. Den nord-tyske stilen som kjennetegner CPE Bach har blitt kalt "Empfindsamer Stil", et uttrykk som ikke lett lar seg oversette - det nærmest må kanskje være "ekspressiv stil" - eller "uttrykksfull stil".

Hos CPE Bach her det musikalske målet å uttrykke følelser på en naturlig måte. Typsike kjennetegn for denne stilen er:

  • Det melodiske sukk (et motiv bestående av to toner, ofte i trinnvis bevegelse, som slutter portamento på lett taktdel)
  • Kromatikk (både melodisk og harmonisk)
  • Ornamentikken glir inn i og blir en naturlig del av helheten
  • Overraskelsesmomenter: Brå harmoniskifter, merkelige modulasjoner, uvanlige melodiske vendinger, uttrykksfulle pauser, forandringer i tekstur, plutselige sforzando osv.
  • Subjektiv, emosjonell stil.
  • Avsnitt med musikalsk dialog.
  • Resitativiske passasjer.

Domenico Scarlatti - Klavermusikk

Domenico Scarlatti (1685 - 1757) var opprinnelig fra Napoli, men virket store deler av sitt liv i Spania og Portugal. Født samme år som JS Bach og Händel kunne man lett kategorisert Scarlatti som en barokk-komponist. Men Scarlatti utviklet visse stiltrekk som har påvirket den senere klassiske stilen.

  • Komponerte over 500 énsatsige stykker for cembalo under tittelen Sonate (= klangstykke, et stykke som skal spilles, ikke synges).
  • Usedvanlig idiomatisk for cembalo. - Enhver tenkelig klangnyanse, enhver tenkelig teknikk!
  • To hoveddeler (hver del repeteres): Den første kadenserer til dominanten (eller tonikaparallell), den andre modulerer først videre, vender så tilbake til tonika.
  • Dette er det grunnleggende mønster for mye instrumental- og vokalmusikk på 1700-tallet.
  • I hver hoveddel er det kontrast mellom en spenningsfyllt, modulerende midtdel og en bredere, avslappet kadenserende avslutning. (Størst spenning ca i midten av satsen, i motsetning til i sen-barokken hvor denne kom mer i mot slutten av satsen.)
  • Cembalo-sonaten som Scarlatti utvikler er en forløper for den senere sonatesats-form: To kontrasterende temaer eksponeres i første hoveddel, forandres og sekvenseres i gjennomføringsdelen (andre hoveddel). Reprisedelen er imidlertid svakt markert.

Cristoph Willibald Gluck - Opera

Cristoph Willibald Gluck (1714 - 1787) var opprinnelig fra det nåværende Bayern, men førte en omflakkende tilværelse med opphold i Wien, Milano, London og Paris.

Gluck søkte å begrense musikken til det som var hans oppfatning om dens passende funksjon: Å tjene tekstens uttrykk og handlingens situasjoner. Dette burde da gjøres uten hensyn til utbrukte konvensjoner (som f eks da capo-arien) eller sangernes ønske om å vise sin dyktighet gjennom ornamental variasjon. Gluck ville også at ouverturen skulle bli en naturlig del av operaen, at orkesteret måtte tilpasses de dramatiske krav, og at kontrasten mellom resitativ og arie burde bli mindre.

En annen komponist som virket i overgangen mellom barokk og klassisk stil er Pergolesi (1710-1736), spesielt kjent for opera buffa - en tidlig form for komisk opera. Den mest kjente er La Serva Padrone fra 1733.


Nå kan du forsøke deg på et par quizer om overgangen fra barokk til klassisk stil.

Søk etter mer: