Messen i musikkhistorie og filmmusikk

Med messe menes den liturgiske feiringen slik den er en tradisjon i den katolske kirken helt tilbake i middelalderen. Messen består av bønner, sanger og tekstlesninger. Siden messen har og har hatt en slik sentral posisjon i kirken har den blitt brukt i stor grad som grunnlag for komposisjoner.

Propriet	Ordinariet
Oversikt over messeleddene:
Introitus
	Kyrie
	Gloria
Graduale
Alleluja
	Credo
Offertorium
	Sanctus
	Agnus Dei
Communio

Messens ledd (deler) kan ordnes i to hovedgrupper: De leddene som har den samme teksten hele året (kirkeåret) - ordinarie-leddene - og de som har variabel tekst - proprie-leddene. I middelalderens gregorianske sang og tidlige flerstemmighet var det vanlig å synge alle leddene, dermed ble det også komponert musikk til alle ledd. I renessansen og senere ble det mest vanlig å komponere ny musikk til ordinarieleddene (de faste tekstene) og så sang man gregorianske melodier til proprieleddene.

Den komposisjonstypen som ble kalt messe i renessansen, barokken og oppover til vår tid, inneholder dermed svært ofte leddene Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei.

Kjente messekomposisjoner er bl.a. Machaut Messe de Nostre Dame (ca 1360), Mozart Messe i c-moll (1782-83), Beethoven Missa Solemnis (1819-23) og messer av Josquin, Schubert, Rossini, Bruckner, Puccini, Bernstein og flere. Her følger utdrag fra noen andre sentrale:

Palestrina Missa Papae Marcelli (1567), et utdrag fra Kyrie-satsen:

Bach Messe i h-moll (1724-49), et utdrag fra Crucifixus-delen av Credo-satsen:

Stravinskij Mass (1944-48) et utdrag fra Sanctus-satsen:

En spesiell messe har blitt svært populær i musikalsk sammenheng, Requiem-messen, messen for avdøde. Denne har gjerne flere ekstra ledd, noen hentet fra propriet, andre lagt til. Tekstene Requiem (en spesiell tekst som Introitus) og Dies irae (bokstavlig: "vredens dag", eller mer populært: "dommens dag") er blant de leddene det oftest blir satt musikk til.

Her er et utdrag fra den opprinnelige Dies irae, i gregoriansk stil. Melodien stammer fra 1200-tallet.

Med gregoriansk notasjon kan dette se slik ut:

Og transkribert til omtrentlig moderne notasjon:

Denne melodien har blitt mye sitert opp gjennom musikk- og filmhistorien. Ofte mer eller mindre i sin originale form, ofte noe endret, eller med bare kortere, varierte utdrag. Likhet og sammenheng gir assosiasjoner til opphavet.

Her fra Berlioz Symphonie fantastique fra 1830:

Liszt brukte melodien, også med stor effekt, i sin klaverkonsert Totentanz fra 1849 (revidert 1859):

Den belgiske singer-songwriteren Jacques Brel lånte i 1959 den da 700 år gamle melodien til sin sang
La Mort ("Døden"):

Rockegruppa Goblin laget sin versjon basert på viderespinning fra de fire første tonene til filmen Dawn of the Dead (1978):

En typisk måte som Dies irae-temaet blir brukt i film finner vi i Obsession (1976), med musikk av Bernard Herrmann. Her et besøk på en kirkegård, mor til kvinnen vi ser er nylig død.

I åpningssekvensen i filmen The Shining (1980), hører vi en elektronisk versjon, arrangert av Wendy Carlos for filmen. Musikken gir forutanelser om hva filmen vil bringe.

Mot slutten av dette klippet fra Star Wars (1979) dukker de fire første tonene av melodien opp, to ganger på rad og i langsomt tempo. Noen av leserne her vet antakelig at komponisten er John Williams.

Et utsnitt fra slutten av Matrix Revolutions (2003) med musikk av Don Davis.

Citizen Kane (1941) med musikk av Bernard Herrmann. Komponisten anvender Dies irae-motivet på finurlig vis. Helt i starten av filmen presenteres et par ledemotiv, her skal vi se på det aller første.

Det tredje intervallet i motivet er endret fra en liten ters nedover til en forminsket kvint - tritonus - nedover. Dette gjør motivet enda mer truende enn originalformen, starten på Dies irae-melodien. Den punkterte rytmen bidrar også til å framheve dette dissonnerende intervallet.

Et stykke ute i filmen innledes en sekvens med begynnelsen av den originale Dies irae-melodien på en slik måte at det gjøres helt klart at ledemotivet i notebildet er avledet herfra. Den samme sekvensen avsluttes med en lett satirisk versjon av det opprinnelige ledemotivet. Disse to, korte, musikalske innslagene rammer inn denne sekvensen på en interessant måte.

Bernard Herrmann brukte stort sett bare begynnelsen av Dies irae-melodien, det samme så vi i Star Wars-utdraget.

Ofte anvendes bare fra tredje til sjette tone:

Denne biten er mer generisk og oppleves i mindre grad direkte knyttet til selve Dies irae, men den har samtidig denne hørbare tilknytningen som gir den en viss emosjonell assosiasjon - om enn vagt og ubevisst.

En som har utnyttet dette er Howard Shore i The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (2001). Når han fortsetter sekvensielt nedover de fire tonene med fire nye så forsterker dette det truende uttrykket, og virkningen er stor:

For å komme tilbake til musikkhistorien: mange Requiem-komposisjoner er blant de mest kjente verkene til enkelte komponister. Eksempler er av Mozart (1791), Berlioz Grande Messe des morts (1837), Fauré (1887-90) og Ligeti (1963-65). Her følger utdrag fra noen andre sentrale:

Ockeghem Missa pro defunctis (sent 1400-tall), utdrag fra Graduale-satsen

Verdi Requiem (1874), utdrag fra Dies Irae-satsen:

Britten War Requiem (1962), utdrag fra Dies Irae-satsen:

En egen side har den originale teksten til ordinarieleddene med en norsk oversettelse.