Den 2dre wienerskolen

1900-tallet

Den 2dre wienerskolen

Denne "skolen" eller retningen tiltrakk seg stor oppmerksomhet, pga dens radikale natur. Viktigste komponister: Schönberg, Berg, Webern. Disse komponistene hadde sitt virke i Wien i de første tiårene av 1900-tallet.

Fremveksten av "atonal" musikk

Utgangspunktet var en senromantisk eller "post"-romantisk stil, tonal og kromatisk, som bygger på Wagner og Brahms. Rytmikken og kontrapunktikken ble stadig mer kompleks. Tildels meget hurtige skiftninger i farge og uttrykk. Oppstykking og oppløsning av melodikken.

Med atonal musikk menes musikk hvor man ikke kan oppfatte et tonalt sentrum. Det vil si at komponisten har benyttet teknikker for å unngå at det dannes tonale sentra. Dette kan bl a gjøres ved å unngå kjente harmoniske og melodiske formler (f eks unngå Dominant-Tonika, eller melodikk som antyder dette). Det er diskutabelt om musikk teoretisk kan sies å være atonal.

(Kromatiske passasjer uten tonalt senter fantes allerede hos Wagner, men de var unntak, relativt korte og befant seg i en tonal sammenheng.)

Trekk ved senromantisk stil som peker frem mot Schönbergs og den 2dre Wienerskolens melodikk:

Stort melodisk omfang
Store sprang i melodikken
Svært utpreget bruk av kromatikk

To grunner for atonalitet:

Melodisk: Stort omfang, store sprang, svært mye kromatikk.
Harmonisk: Ikke-funksjonell harmonikk, "dissonansenes frigjøring". Frihet til å kunne bruke enhver akkord uten at den krever en tonal oppløsning. Harmoni som klang. (Jfr Debussy!)

Ekspresjonisme

Vasilij Kandinskij:
Contrasting sounds (1924)

En del av komposisjonene fra Schönberg, Berg og Webern kan sies å karakteriseres som ekspresjonistiske. Dette gjelder i særlig grad tidlige verker av de tre.

Kjennetegn ved ekspresjonisme i musikken:

Dvs, uttrykkskunst, å gjenskape en menneskelig, indre opplevelse med alle mulige virkemidler. Utgangspunkt i det subjektive, og dermed en videreutvikling av trekk fra romantikken.
Ekspresjonismen skiller seg fra romantikken ved at emnet er mennesket som det skildres i moderne psykologi: Isolert, hjelpeløs overfor krefter det ikke forstår fullt ut, fylt av konflikter, angst, indre og ytre opprør.
Ekspresjonismen uttrykker svært intense følelser.
Ekspresjonismen benytter nye, revolusjonære eller radikale uttrykksmidler.

Et par andre begreper som er sentrale i forbindelse med den 2dre wienerskolen:

Sprechgesang (Sprechstimme)

"Talesang", i stedet for å synge på bestemte tonehøyder skal man bare antyde disse, og så la stemmen gli vekk fra tonene. Dette blir en mellomting mellom å synge og å snakke. Slik oppnås også en ikke-tonal effekt.

12-tone-teknikk

En teknikk basert på en rekke av alle de tolv kromatiske tonene innenfor oktaven.
Rekkens toner kan brukes enten i rekkefølge eller samtidig.
Rekkens toner og intervaller er likeverdige og likestilte.
Rekken kan også brukes i omvending (inversjon), kreps (retrograd, dvs baklengs), eller krepsomvending (retrograd inversjon). Alle transponeringer kan benyttes.
Schönberg og Webern benyttet gjerne rekker hvor man bevisst unngår tonale klanger og tonale virkninger. Webern konstruerte rekker med streng symmetri.
Berg benyttet gjerne rekker hvor treklanger og tonale sentra dukker opp.
Rekketeknikken kan sies å være en slags variasjonsteknikk.

Her kan du se et eksempel på en tolvtonerekke, hentet fra Variasjoner for orkester av Schönberg. I tillegg til sin originalform, er rekken her vist i inversjon (omvending), retrograd (baklengs) og retrograd inversjon (baklengs og omvendt). Det er også vist et eksempel på hvordan Schönberg bruker denne rekken melodisk i orkesterverket.

Tolvtonerekke i original, inversjon, retrograd og retrograd inversjon

Tolvtonerekken anvendt i Variasjoner for orkester (Schönberg)

De tre mest sentrale komponistene fra den 2dre wienerskolen var Arnold Schönberg og hans elever Alban Berg og Anton Webern.

Arnold Schönberg (1874-1951)

Schönberg var opphavsmannen til tolvtoneteknikken og lærer og inspirator for en rekke andre komponister, bl.a. Berg og Webern.

Tidlige, senromantiske verk:

Verklärte Nacht (1899), strykesekstett med programmatisk innhold [Utdrag]
Gurrelieder (1900-1) for solister, kor og orkester
Strykekvartett nr 1 og 2 (1904-5, 1907-8)

Ekspresjonistiske, "atonale" verk:

Fem stykker for orkester (1909)
Erwartung (1909), drama for sopran og orkester [Utdrag]
Pierrot Lunaire (1912) [Utdrag]

Vasilij Kandinskij:
Composition VIII (1923)

Tolvtoneteknikk:

Suite for klaver (1923)
3. og 4. Strykekvartett (1927, 1936)
Variasjoner for orkester (1928) [Utdrag]
Suite for 7 instrumenter (1928-29) [Utdrag ]
Moses og Aaron (1932, ufullendt), oratorium
Fiolinkonsert (1934)

Verk som forener tolvtoneteknikk med tonale elementer:

Ode til Napoleon Bonaparte (1942) [Utdrag]
Klaverkonsert (1942)
En overlevende fra Warzawa (1947)

Alban Berg (1885-1935)

Alban Bergs musikk gir ofte uttrykk for en romantisk følelsesverden. Han bruker også tolvtoneteknikken på en måte som gir stort rom for innslag av tonalitet. Bl.a. konstruerer han tolvtonerekker som inneholder tonale strukturer, og han bruker tonal harmonikk og tonale motiver og temaer i en forøvrig tolvtoneteknisk, kromatisk sammenheng. Bergs musikk kan derfor for mange virke som den lettest tilgjengelige fra den 2dre wienerskolen.

Nedenfor vises noen eksempler på hvordan Alban Berg har anvendt 12-tone-teknikken i sin fiolinkonsert fra 1935.

Sentrale verk:

Wozzeck (Opera, 1920)
Lyrisk Suite for strykekvartett (1926)
Fiolinkonsert (1935) [Utdrag]
Lulu (Opera, ufull.)

Anton Webern (1885-1945)

Typisk for W. er økonomisering med virkemidlene. Svært knappe former (noen satser er bare noen sekunder lange). Imitasjon og kontrapunktikk. Streng symmetri, både i oppbygningen av tolvtonerekken og i den satsmessige utformingen. Raffinert fargebruk. Klanglig og formmessig klarhet. Enkelte satser kan karakteriseres som "punktmusikk", hvor korte motiver eller enkelttoner står for seg selv, adskilt av pauser.

Her er et eksempel som viser Weberns økonomisering med virkemidlene, hans ulike måter å anvende symmetri på og den "punktmessige" oppbygningen av fraser:

Sentrale verk:

Fem stykker for orkester op 10 (1914) [Utdrag ]
Symfoni (1928)
Konsert for ni instrumenter op 24 (1934) [Utdrag ]

Historisk betydning

Komponistene fra den "2dre Wienerskolen" har hatt stor innflytelse på ettertiden. Spesielt på 1950- og 60-tallet utviklet man endel teknikker basert på Webern, disse er kjent som serialisme.

Nå kan du forsøke deg på én eller flere quizer om den 2dre wienerskole.