Tekst:

Serialisme

Betegnelsen "serialisme" (ofte kalt "integral serialism" på engelsk) brukes om en del teknikker som dukker opp på begynnelsen av 1950-tallet. Komponister som utviklet disse teknikkene var inspirert av Webern og hans symmetrier som gikk videre enn en ren 12-toneteknikk. Hos Webern finnes det eksempler på en begynnende strukturering av rytme, artikulasjon og dynamikk. Serialistene gikk videre og brukte ulike teknikker for å sette opp serier ikke bare av tonehøyder og intervaller, men f.eks. serier av noteverdier, dynamiske angivelser, oktavplassering, artikulasjonstegn mm. Slike serier kunne bearbeides på ulikt vis og anvendes i komposisjon på måter som likner 12-toneteknikkens anvendelse av tonehøyder.

En serie kan defineres som en ordnet rekkefølge av elementer. Serialisme i musikalsk sammenheng vil da si at man bruker serier i sin opprinnelige rekkefølge eller manipulert på forskjellig vis i komposisjon. Fra 12-toneteknikken kjenner vi til hvordan en rekke med tonehøyder kan transponeres, spilles i omvending (inversjon), baklengs (retrograd) og kombinasjoner av disse. På liknende vis kan man manipulere serier med andre parametre. De serielle komponistene så på dette som en måte å skape enhet i komposisjonen.

Blant de serielle komponistene var det et uttalt mål at musikken skulle være "objektiv", fri for fargelegging fra komponistens personlighet og følelser, fri for innflytelse fra musikkhistorien. Komponister som Pierre Boulez i Paris brukte matematiske metoder og man snakket om "forskning" og "vitenskapelighet" i forbindelse med komposisjonsarbeidet. Like fullt har stykkene ofte et gjenkjennelig personlig preg og lar seg gjerne knytte til den enkelte komponist.

Den strenge serialismen forlot man raskt, men mange av teknikkene forble en del av komponistenes verktøykasse. For noen ga serialismen en musikk-filosofisk lærdom: Alle parametre i musikken kan settes opp i en gradvis skala mellom ytterpunkter - dette kan uttrykke en slags "demokratisering" av de musikalske elementene. Samtidig kan alle slike skalaer brukes konstruktivt, f.eks. gjennom ulike former for rekketeknikk. I Tyskland var Karlheinz Stockhausen en representant for denne tankegangen. I Norge hadde vi Finn Mortensen - med sin ny-serialisme - han kalte denne tankegangen "formidling mellom ekstremer".

Eksempler

Se først hvordan man kan konstruere en 12-tonerekke basert på oktavens 12 kromatiske trinn:

På liknende vis kan man lage en rekke av noteverdier basert på en "skala" av stadig økende notelengder. Av en slik skala kan man konstruere en rekke av noteverdier:

Og av en skala av dynamikk kan man lage en rekke av dynamiske verdier:

Andre musikalske parametre kan også serialiseres, f.eks. artikulasjon (grad av staccato / legato), hvilken oktav tonen skal befinne seg i, bruken av pauser, klangfarge mm.

Her kommer så et enkelt, tenkt eksempel produsert som resultat av rekkene ovenfor. I tillegg er tatt med serialisering av oktavene. En skala av oktaver kan være: Store oktav (1) - lille oktav (2) - enstrøken oktav (3) - tostrøken oktav (4) - trestrøken oktav (5). Her brukes serien: 3-1-5-4-2. Den dymamiske rekken er her enkelt fordelt med 3 toner pr dynamisk grad.

I dette eksemplet er det benyttet forskjellige rekker for de ulike parametrene. Noen komponister forsøkte å knytte flere parametre sammen ved å avlede rekker for en parameter, f.eks. noteverdier, fra en annen rekke, f.eks. tonerekken.

Komponister

Blant komponister som var med på å utvikle serielle teknikker er
Pierre Boulez (1925-)

   Structures I for 2 klaverer (1952)
   Le Marteau sans maître (1953-57)

Karlheinz Stockhausen (1928-2007)

   Kreuzspiel (1951)

og Luigi Nono, Milton Babbitt, Finn Mortensen.

Blant komponister som har anvendt serielle teknikker i noen grad finner vi bl.a. Dmitrij Sjostakovitsj, Igor Stravinskij, Bela Bartók og Arvo Pärt.

Nå kan du forsøke deg på en quiz om serialisme.
Søk etter mer: