Tekst:

The Beatles

1960-1970

Medlemmene i The BeatlesDenne engelsk pop- og rocke-gruppa hadde utgangspunkt i havnebyen Liverpool på vestkysten av øyriket.

Beatles' tidlige stil

I Beatles' tidlige periode kan man finne påvirkninger fra bl.a skiffle (en folkemusikkstil, opprinnelig fra USA, med hjemmelagde instrumenter - vaskebrett, balje-bass - sammen med vanlige instrumenter - gitar, banjo) og country music. Kompet kom for en stor del fra rock and roll.

Det sentrale hos Beatles var gitarklangen, uten saxofoner (som ofte var vanlig i USA, f.eks. hos Little Richard).

Elven som munner ut ved Liverpool heter Mersey, og mange band fra området hadde en variant av rock and roll som ble kalt Mersey-beat, med en melodisk stil og flerstemt sang som kjennetegn. Dette finner vi også hos Beatles, med typisk 3-stemmig sang og koring (påvirket av doo-wop). I denne stilen ble det etablert en standardbesetning som besto av solo gitar, rytmegitar, bassgitar og trommer.

Beatles' amerikanske forbilder i denne perioden omfatter Chuck Berry, rockabilly-artister som Eddie Cochran og Motown-artister som The Marverettes.

Det er i denne tidlige perioden flere ting som skiller ut Beatles' stil i forhold til de som var mer påvirket av tradisjonell blues og Chicago blues-stilen til utøvere som Muddy Waters. En vanlig form hos Beatles her er 32-takters AABA, en påvirkning fra Tin Pan Alley (og ulikt bluesens 12-takters-form). Gruppa bruker ofte funskjonsharmoniske vendinger og modulasjoner (også ulikt blues). De har som oftest en durskala-basert melodikk (dvs ikke pentaton eller basert på blues-skalaer).

Beatles tidlige stil er enkel, full av spilleglede!

Senere musikalsk utvikling

The Beatles utviklet raskt stor selvstendighet og en sterk egenart i stin stil. Låtene bærer ofte preg av en meget raffinert og særpreget harmonikk - blant annet med sekund- og ters-forbindelser mellom framtredende akkorder, og andre ikke-funksjonelle forbindelser. Plagale vendinger blir meget vanlig, kanskje en påvirkning fra blues. Samtidig blir også melodikken mer preget av innslag av blues og modale skalaer - dette siste nokså spesielt for Beatles!

The Beatles viser seg også som nyskapende pionérer i sitt studioarbeid i forbindelse med plateinnspillinger. Eksempler på dette er store og gjennomarbeidete arrangementer - kanskje delvis påvirket av klassisk musikk. Andre eksempler er en mengde nye lydeffekter, nye måter å tenke mikrofonplassering, og ikke minst, bruk av tape loops og andre triks med båndopptakeren. The Beatles eksperimenterte i stor grad på plateinnspillingene med bruk av instrumenter og ensembler som ikke var vanlige i rock på den tiden. Ulike stryke- og messing-ensembler forekommer i en lang rekke arrangementer - en påvirkning fra klassisk musikk og janitsjar. Et eksempel på dette er låta Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Spill et utdrag: Det tas i bruk en rik flora av solo-instrumenter, bl.a. klarinett, piccolo-trompet (begge fra klassisk musikk), indiske instrumenter som sitar og swarmandal og elektroniske instrumenter som mellotron.

Helhetlige LP-plater, de såkalte konseptalbum dukker opp. Her kan tekst, omslag, sound og de enkelte låtene henge sammen i en nøye gjennomarbeidet helhet. Denne helheten kan bygge på en fortellende tekst, et poetisk tema eller en annen samlende idé. Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967) var det første konseptalbum som fikk et betydelig kommersielt gjennombrudd. Sgt. Pepper var med på å etablere det musikkinteresserte publikums oppfatning av og interesse for hva konseptalbum kunne være.

Elektroniske lydmontasjer gir noen låter et avantgardistisk særpreg. Dette viser igjen påvirkning fra klassisk musikk. I dette tilfellet samtidsmusikk - særlig musique concrète ("konkret musikk") - slik denne stilen kom til uttrykk hos komponister som Edgard Varèse, John Cage og Karlheinz Stockhausen. (Et fotografi av Stockhausen dukker opp i collagen på omslaget til Sgt.Pepper). Et langt og stort anlagt eksempel på lydmontasje - eller lyd-collage - er Revolution 9 (1968), i hovedsak produsert av John Lennon. Spill et utdrag:

George Martin (også kalt "den femte Beatle") var sentral i produksjon av platene. I tillegg til å medvirke som produsent sto han også for orkesterarrangementer og instrumentering i samarbeid med bandet. Martin dirigerte arrangementene og spilte piano ved en del anledninger.

Både før og etter reisen til India i 1968 ser vi at Beatles er påvirket av indisk musikk og kultur, bl.a. i bruken av sitar, og senere også gjennom noen av medlemmenes interesse for østlig religiøs mystikk.

Andre forhold

Blant ikke-musikalske forhold som har preget eller påvirket The Beatles og deres musikalske utvikling kan nevnes:

  • Brian Epstein var Beatles' manager i en periode. Han la vekt på markedsføring - klippet håret, trimmet klærne, la vekt på en "anstendig" scene-opptreden (dvs ikke banning, spising osv)
  • Hinduistisk meditasjon slik den ble formidlet av Maharishi Mahesh Yogi. The Beatles engasjement her var med på å gi denne grunnleggeren av Trancendental Meditation legitimitet og stor internasjonal popularitet. I 1968 reiste gruppa til India for et kortere, men musikalsk sett produktivt, "studie"-opphold hos guruen.
  • Bob Dylan hadde vist at rocke-tekster kunne være politiske, sosialt kommenterende, filosofiske og ha sterke litterære kilder. Dette medvirket igjen til Beatles kreativitet når det gjaldt tekstene i deres låter.
  • En trend i tiden var en utbredt flørting med narkotika, ikke minst i rocke-miljøene. Heller ikke Beatles gikk klar av dette. Dette kan ha medvirket til at det finnes mange eksempler på psykedeliske tekster og effekter. Eksempler er låter som Rain (1966), Lucy in the Sky with Diamonds og I am the Walrus (begge fra 1967).

Noen eksempler på Beatles' stil

Flere stykker viser påvirkning fra blues. Et eksempel på dette er Can't Buy Me Love av John Lennon og Paul McCartney (1964).


De første fire taktene er her harmonisert med F-dur, mens melodien inneholder Ass, moll-tersen. Denne samtidige bruken av dur- og moll-ters minner om bluesens "blå" ters, som gjerne svever et sted imellom moll- og dur-tersen. Den lave septimen, her Ess i melodien, er også typisk for blues.

Et eksempel på meget enkel, men virkningsfull harmonikk: Norwegian Wood (Lennon/McCartney, 1965).



Her er det gjentatte ganger akkordforbindelsen G-F-G, en sekundforbindelse. Sammen med tonen F i melodien (i stedet for Fiss), gir dette et modalt, mixolydisk preg (lav septim). Modale preg, og særlig mixolydisk, går igjen i mange av Beatles' låter. I dette tilfellet gir det melodien et folketone-preg.

Ellers kan man i Norwegian Wood legge merke til instrumenteringen: Det litt fremmedartete strengeinstrumentet man kan høre her er sitar, et klassisk indisk instrument som Beatles var interessert i både før og etter sin reise til India. Her fremført av George Harrison (som senere gikk over til den hinduistiske religion). Annen indisk påvirkning enn valget av dette instrumentet er neppe tilstede i denne låta.

Et annet eksempel bl.a. på særegen harmonikk, også her med modalt innslag: Eleanor Rigby, (Lennon/McCartney, 1966).


Hele dette stykket er basert på en veksling mellom kun to akkorder: E-moll og C-dur. Dette representerer en ters-forbindelse. Tersforbindelsen blir understreket av at melodien innholder Ciss (ikke C) når akkorden er E-moll. Innslaget av den hevete seksten i molltonearten representerer igjen et modalt innslag. Her er modus dorisk. Fordi det er E-dorisk (med Ciss) og ikke E-moll, oppfattes C-dur i mindre grad som en stedfortreder for subdominanten, som her ville vært A-dur, ikke A-moll, subdominanten i E-moll. En slik tersforbindelse mellom to hovedakkorder kalles mediantisk. Mediantikk kan man forøvrig finne hos Debussy og i en del jazz.

Eleanor Rigby viser også innflytelse fra klassisk musikk, med den fremtredende bruken av en doblet strykekvartett som akkompagnerende ensemble.

Kombinasjonen av den enkle men finurlige harmonikken, det modale melodiske preget og den klassiske strykekvartetten er med på å gi dette stykket sitt helt spesielle og unike særpreg.

Et siste eksempel Beatles' harmoniske stil: Let It Be, skrevet av Lennon/McCartney i 1970 - notebildet viser refrenget.


Her er forkjærligheten for plagale vendinger tydelig. Vi finner forbindelsen F-C i hver eneste fraseslutt. Dette er jo IV-I (4-1) eller Subdominant-Tonika - en plagal kadens. I tillegg ser vi forbindelsen G-F-C, som dukker opp så mange ganger i denne låta, ikke bare i refrenget, at man kan vel si at denne vendingen danner mye av det harmoniske grunnlaget her. Denne vendingen er det "motsatte" av den tradisjonelle kadensen som det meste av den klassiske musikken fra 1650 til 1900 bygger på. Beatles bruker altså her V-IV-I (5-4-1) i stedet for det tradisjonelle IV-V-I (4-5-1). (Eller med funksjonssymboler: D-S-T i stedet for S-D-T.) Først i den korte kodaen på en enkelt takt helt i slutten av stykket kommer den autentiske tonale kadensen. Let It Be avsluttes med G-F-G-C, som for å vise at man likevel befinner seg innenfor den tonale tradisjonen.

Nå kan du forsøke deg på et par quizer om The Beatles!

Søk etter mer: