Modale skalaer

Modal musikk og kirketonearter

Forskjellen på modal og tonal musikk

Mye musikk blir beskrevet som tonal. Dette dreier seg særlig om klassisk musikk mellom 1600 og 1900, en del folkemusikk og noe pop og rock. Kjennetegn for denne musikken er at det harmoniske forholdet mellom dominant (dur-akkord en ren kvint over grunntonen) og tonika (treklangen på grunntonen) er den grunnleggende strukturen som musikken bygges på. Dette vil vi se for eksempel ved at vendingen D-T normalt vil avslutte en sats og den vil opptre mange steder i satsen, gjerne i fraseslutt. I tillegg til at tonal musikk kjennetegnes ved en slik harmonisk struktur vil den være basert på én av to skalaer, dur-skala eller moll-skala.

De modale skaler, eller kirketoneartene som noen av disse kalles i visse sammenhenger, er syvtonige skalaer som skiller seg fra dur- og moll-skalaene i struktur, klang og tonal virkning. Slike skalaer dannet grunnlaget for kirkemusikken i middelalderen og renessansen og de har gjennom tidene vært utbredt i folkemusikk i mange land. Modale skalaer har funnet nyere anvendelse i komponert konsertmusikk fra slutten av 1800-tallet, og senere også jazz og rock. Sentrale musikere i nyere tid som har benyttet modale skalaer er Debussy, Stravinskij, Bartòk, Sibelius, Sjostakovitsj, Duke Ellington og Miles Davis.

Generelt defineres ofte en modal skala som en diatonisk skala med syv toner og med en definert grunntone. Med diatonisk menes at skalaen består av avvekslende hele og halve trinn. En durskala og en ren mollskala kan oppfattes som modale hvis det ikke forekommer løse fortegn. I noen sammenhenger omtales også skalaer med et annet antall toner enn syv som modale.

Modal musikk opp gjennom tidene

De fire modale skalaene som er beskrevet allerede i middelalderen og som kalles kirketonearter er dorisk, frygisk, lydisk og mixolydisk. Disse fire ble i middelalderens enstemmige sang regnet som de autentiske skalaene. i tillegg regnet man fire plagale (avledete) skalaer som hadde intervallstruktur og finalis lik disse fire, men med et omfang og en tenor-tone som ligger noe lavere. Karakteristisk for hver kirketoneart eller modus, er at den har en grunntone, kalt finalis (F). Denne tonen tilsvarer grunntonen i en mer moderne dur-moll-tankegang. I tillegg har hver modus i denne perioden en fremtredende tone, resitasjonstonen, tenor (T) eller confinalis, som dominerer i melodien. Tenor-tonen kalles også i blant dominant-tonen - noe som viser et visst slektskap med dominantens harmoniske funksjon i det moderne dur-moll-systemet.

I middelalderen var praksis slik at man i de autentiske modi hadde tenor (dominanten) som hovedregel en kvint over finalis. I de plagale er tenor en ters under tenor i tilsvarende autentisk modus. Hvis dominanten skulle falle på h, flyttes den opp til c. Det eneste fortegn man benyttet var b for h. De plagale modi hadde et omfang (ambitus) som lå omtrent en ters lavere enn de autentiske modi.

På 1500-tallet ble de to skalaene jonisk og eolisk beskrevet. Disse tilsvarer moderne dur og ren moll, men altså med et modalt preg, dvs. uten skalafremmede toner og med klar grunntonefølelse. Disse skalaene hadde likevel blitt brukt allerede i middelalderen, men bare i verdslig musikk, ikke i kirkemusikken. Musikkteorien i middelalderen var utelukkende knyttet til kirkemusikken.

På 1900-tallet dukker det opp mange nye skalatyper - noen av disse modale. Nyere bruk av modalitet kjennetegnes ved en sterk grunntonefølelse. Dette er grunnlaget for å oppfatte egenarten ved hver enkelt skalatype. Ut over etablering av grunntone brukes skalaene fritt og selvstendig, gjerne i kombinasjoner og sammen med større eller mindre grad av kromatikk (bruk av alle oktavens 12 halvtonetrinn).

Eksempler på modale skalaer

Dorisk

Legg merke til det høye 6. trinnet, dette skiller dorisk fra ren moll. I ren moll ville vi her hatt Ass og ikke A. Det er altså den store seksten som er karakteristisk for dorisk.

I historisk bruk ville dorisk ha D som finalis (grunntone) og tenortonen A:

I middelalderen transponerte man ikke kirketoneartene - dette er selvsagt helt vanlig i nyere tid!

Et eksempel på dorisk fra middelalderen - her en troubadour-melodi, Reis glorios av Guirat de Bornelh, ca år 1200:

Et moderne eksempel på dorisk, hentet fra Stravinskijs Le Sacre du Printemps (Vårofferet) fra 1913:

Dette avsnittet går tydeligvis i ess-dorisk - i ess-moll ville vi ventet tonen Cess og ikke C.

Andre kjente eksempler på anvendelse av dorisk er Miles Davis' So What (1959)

og Beatles: Eleanor Rigby (1966)

Frygisk

I frygisk er det den lille sekunden som er karakteristisk. I ren moll ville vi her hatt D og ikke Dess.

I historisk bruk ville frygisk ha E som finalis og tenortonen C:

Et eksempel på en variant av frygisk fra middelalderen, et melismatisk responsorium: Alleluia - Ascendit Deus in jubilatione:

Et moderne eksempel på frygisk, hentet fra Symfoni nr 5 av Sjostakovitsj (1937):

Et annet eksempel på frygisk - Hunter av Björk (1997).

Frygisk har altså et moll-preg og i tillegg med en lav sekund!

Lydisk

I lydisk er det den forstørrete kvarten som er karakteristisk. I C-lydisk er det dermed Fiss og ikke F.

I historisk bruk vil lydisk ha som finalis F og som tenortone C.

Et eksempel på lydisk fra middelalderen, gradualen Viderunt omnes (utdrag):

Et moderne eksempel på lydisk, hentet fra Symfoni nr 4 (1911) av Sibelius:

Et annet eksempel på lydisk: R.E.M - Man on the Moon (1992)

Mixolydisk

I mixolydisk legger vi spesielt merke til septimen. I dur ville vi her hatt H - stor septim - og ikke B - liten septim. Det er dermed den lille septimen som er karakteristisk for mixolydisk.

I historisk mixolydisk er finalis G og tenortonen D:

Et eksempel på mixolydisk fra middelalderen, en graduale, Laetatus sum (utdrag):

Et moderne eksempel på mixolydisk, hentet fra Konsert for orkester av Bartók (1943):

Dette avsnittet går i H mixolydisk - vi legger merke til at det er A og ikke Aiss som vi ville ha ventet i H-dur.

Et annet eksempel på mixolydisk: Pink Floyd - The Hero's Return (1983)

Eolisk

Eolisk modus har de samme skalatonene som ren moll. Det som skiller eolisk fra moll er mangel på ledetone (hevet 7. trinn) og mangel på en dominantisk dur-akkord på 5. trinn. Dette gjør den modale bruken av skalaen mindre spenningsdannende harmonisk sett.

Et eksempel på eolisk er Arvo Pärt: Cantus in memoriam Benjamin Britten (1977)

Et annet eksempel er avsnitt i Led Zeppelin - Stairway to Heaven (1970-71)

Lokrisk

Lokrisk er en skala som kun finnes i nyere musikk. Den er spesielt egenartet i det at den ikke har noen kvint. Kvint er det mest stabile intervall og meget tonalitetsdannende. I lokrisk er kvinten senket og blir dermed erstattet med det mest ustabile intervallet, tritonus. Lokrisk brukes knapt som basis for hele satser, men brukes gjerne i kortere eller lengre avsnitt.

Et eksempel på bruk av lokrisk er avslutningen av 3. sats i Sibelius' 4. symfoni (1911):

Et annet eksempel på bruk av lokrisk er Metallica - Enter Sandman (1991), hvor skalatypen dukker opp flere steder i låta. Introen:

Riff:

Jonisk

Den joniske skalaen har de samme skalatoner som en vanlig dur-skala.

Hva er det da som kan vise at det i et konkret tilfelle dreier seg om modal musikk og ikke tonal? Måten Let it Be av Paul McCartney (1969/70) er harmonisert på viser dette på en tydelig måte. Her er de dominerende akkordvendingene D-S-T (eller 5-4-1) og S-T (4-1). Den tradisjonelt tonale vendingen D-T (5-1) forekommer bare én gang, i slutten. Let it Be får dermed ikke et tonalt preg, akkordbruken er fri og ubundet av tonalitetens struktur. Dermed må låta sies å være modal og jonisk, og ikke en melodi i en dur-toneart.

Konstruerte skalaer: Den akustiske skalaen

Mange slags skalaer har blitt konstruert og brukt modalt i nyere tid. Et eksempel er den akustiske skalaen. Denne kan sees som en sammensetning av lydisk i nederste halvdel og mixolydisk i øverste halvdel. I jazz-sammenheng kalles denne skalaen av og til "lydian dominant", fordi den er utgangspunkt for improvisasjon over en dominantseptim-akkord. Skalaen kalles også ofte for overtoneskala. Dette er fordi skalatonene kan tilnærmes til overtonerekkens toner.

Et eksempel på den akustiske skalaen fra Bartók - Sonate for 2 klaver og slagverk (1938):

Det kan konstrueres en rekke ulike skalaer. Et annet eksempel finnes i Sjostakovitsj' 5. symfoni, som vist ovenfor. Der er det et eksempel på en sammensetning av frygisk og dorisk.

Blues-skalaen

Det er neppe riktig å omtale én bestemt skala som "blues-skalaen", siden intonasjon og toneutvalg varierer mye innenfor blues. Typisk for blues er også at enkelte toner, spesielt 3. 5. og 7. trinn blir intonert lavere enn etter "normal" stemmemåte. Intonasjonen av disse tonene vil også variere ut fra låtas uttrykk og den melodiske sammenhengen tonen synges eller spilles i.

En vanlig måte å beskrive blues-skalaen på er som en hexatonisk skala, dvs en skala med 6 toner. Denne er dermed ikke strengt tatt en modal skala, men bruk og egenskaper er likevel nært beslektet med de 7-tonige modale skalaene.

Eksempel på blues-skalaen: Fleetwood Mac - Black Magic Woman (1968)

Nå kan du forsøke deg på noen quizer om modale skalaer!