Ludwigs mange spørsmål 2 - Hva er et orkester?

På denne og de neste sidene skal vi se videre på eksempler på Ludwig van Beethovens løsninger på kompositoriske problemstillinger han stilte seg selv, på idéer og teknikker som var nye hos Beethoven, og på flere særtrekk ved Beethovens musikk. En del grunnleggende trekk er behandlet på den første siden om Beethoven, det anbefales å lese denne først. Det anbefales også først å lese sidene om wienerklassisk stil, om symfoni og om sonatesats-form. Begreper fra disse sidene brukes på denne siden her.

Hva er et orkester?

I wienerklassisk tid var et orkester - et symfoniorkester, som vi nå ville kalt det - vanligsvis sammensatt av disse instrumentene og instrumentgruppene:
Symfonien var den viktigste formen for orkestermusikk fra midten av 1700-tallet og ut hundreåret. De første symfoniene var for en besetning som bare omfattet strykergruppen som vist ovenfor. Generalbass var også med, men dette innslaget forsvant snart. Etter hvert ble det føyd til blåsere, og disse instrumentene fikk større og større plass. Haydn, men også Mozart, var pionérer i å utnytte blåserne og gi dem selvstendige roller i symfonier og annen orkestermusikk. Et par eksempler vil vise at det likevel fortsatt var strykerne som er dominerende. Blåserne fungerte hovedsaklig med å doble strykerstemmer og å bidra med akkordisk, harmonisk, klanglig fyllstoff. Det var viktige solo-innslag fra solo-blåsere eller blåsergrupper, men disse var oftes relativt korte og relativt sjeldne.

Et nokså tidlig eksempel på en sats fra en symfoni finnes på siden om Mannheimerskolen. Symfoni op 4 nr 6 (1753-56) av Johann Stamitz viser den typiske besetningen på den tiden: strykere, 2 oboer og 2 horn. Strykerne dominerer denne satsen, mens blåserne har noen viktige tematiske soloinnslag.

Eksempler fra Haydn og Mozart viser mye større former, mye større orkester og mer gjennomgående bruk av blåserne. Det er likevel fortsatt strykergruppen som dominerer.

Lytt til utdrag fra Haydns Symfoni nr 101 i D-dur (1794), eksposisjonen i symfoniens første sats:

Vi legger merke til at strykergruppen har hovedstemmer hele veien og at det ikke er noen solistiske innslag fra blåsere. Det kommer korte slike innslag senere i satsen, noen få takter mot slutten av gjennomføringsdelen og noen få takter mot slutten av rekapitulasjonen. I en annen av symfoniens satser er det lengre solistiske melodier med fløyte i forgrunnen, og hele blåsegruppen får framtredende rytmefigurer.
Selv med så få solistiske oppgaver, er blåseinstrumentene uunværlige hos Haydn. De skaper harmonisk fundament, og de gir farge og liv til satsen.

Og fra Mozarts Symfoni nr 41 i C-dur (1788), hans aller siste, begynelsen av 1. sats:

Ved 48 sekunder kommer det to innslag med obligat solostemme i fløyte og obo. Ellers er også denne satsen preget av at strykergruppen dominerer, blåserne dobler stemmer, eller har rytmiske akkompagnmentsfigurer - viktige som disse likevel er.


Denne første symfonien til Beethoven viser en viktigere og mer sentral rolle for blåseinstrumentene. Orkesterets størrelse og sammensetning er lik den i Haydns og Mozarts sene symfonier, og formoppbygningen og komposisjonstknikkene likner også det vi finner hos Haydn. Beethoven skulle imidlertid gå lengre på alle måter i de symfoniene som kom etter hvert.


Som nevnt øverst på siden hadde symfoniorkesteret et innslag av 2 trompeter og pauker når det skulle være ekstra festlig, eller kanskje et visst miltært uttrykk. Paukene ville da alltid understøtte trompetene, og dette gjerne også sammen med hornene. Paukene, disse stemte trommene, hadde ut over dette ikke en egen funksjon i symfoniorkesteret. Den samme Haydn-symfonien vi så på øverst viser et typisk eksempel:

Her kommer paukene inn etter ca 9 sekunder i lydeksempelet.

Paukene understreker akkordene i trompeter og horn med enkle paukeslag. Like etterpå understreker paukene åttendelsrytmen i strykerne på samme måte.

I et par tilfeller, i symfoniene nr 100 og 103, bruker Haydn paukene litt mer solistisk, ved at de har en solo virvel i starten av nr 103, og ved at de har et par takter med 16-delers tonegjentakelse alene i nr 100. Dette representerer likevel ikke noen tematisk eller melodisk bruk av paukene, slik vi så eksempler på siden om Hva er et tema? fra Beethovens Fiolinkonsert og hans Symfoni nr 9. Haydns paukesoloer er mer en effekt i forlengelse av hva vi kan vente fra en utvidet slagverksgruppe, slik som i hans Symfoni nr 100, hvor han har med en rekke trommer etc.

Vi skal se nærmere på Beethovens nyvinninger når det gjelder bruken av pauker i symfoniorkesteret.


Med Symfoni nr 4, og med Fiolinkonserten fra samme år, etablerer Beethoven pauker som melodisk instrument med tematiske muligheter, nesten på lik linje med blåsere og strykere.

Fiolinkonserten har vi sett nærmere på i Hva er et tema?, og der er det pauken som solo-instrument som innleder hele konserten og etablerer ett av de viktigste temaene i første sats.


Beethovens sissebøker viser at dette med å bruke pauker solistisk på en slik måte, var en idé Beethoven hadde syslet med allerede fra 1796. Et avsnitt med liknende, tematisk bruk som i fjerde symfonien, finnes i Klaverkonsert nr 3 (1803, men altså skisser fra 1796), straks etter første sats' cadenza.

At Beethoven var opptatt av paukenes muligheter ser vi også i operaen Fidelio. Allerede i den første versjonen av operaen, Leonore, fra 1805, lar han paukene spille solistisk i tritonus-intervallet i innledningen til 2. akt, for å illustrere angsten og hjertebanket til den mannlige hovedpersonen, Florestan, i sitt fangehull.


Dette siste eksempelet fra Symfoni nr 5 leder naturlig over til neste instrumentgruppe, trombonene. I 1798 brukte Haydn 3 tromboner og kontrafagott i sitt oratorium Die Schöpfung (Skapelsen), et stort verk hvor orkesteret også skulle balansere et stort kor. Dette har antakelig inspirert Beethoven til å introdusere 3 tromboner (og kontrafagott og piccolo-fløyte) i en symfoni, for å få en voldsom og mektig klang. Det er dette vi hører i starten av 4. sats i Symfoni nr 5 i eksempelet ovenfor. Beethoven hadde også like før (1803) brukt 3 tromboner i sitt oratorium, Christus am Ölberge.

Beethoven gjentar bruken av 3 tromboner (og piccolo-fløyte) i en symfoni i Symfoni nr 6 (1808), og sammen med kontrafagotten og piccolo-fløyta i Symfoni nr 9 (1823-24).

I 5. og 6. symfoni er trombonenes rolle omtrent slik som i eksemplet like ovenfor - de forsterker blåser- og orkesterklanger i storslagne eller voldsomme partier.


Beethoven økte altså flere ganger orkesterets størrelse og sammensetning, men han var ikke den som brukte ressurser der han ikke trengte dem. Vi har sett at han brukte det uvanlige 3 horn i Symfoni nr 3. Han gikk tilbake til bare de tradisjonelle 2 horn i de neste symfoniene, fordi han ikke trengte flere. Først i den niende symfonien øker han igjen antallet waldhorn i en symfoni, nå til fire. Disse utnytter han på utallige måter ved at de fire hornene kan ha ulike funksjoner. Han kan bruke to grupper av to horn, hvor to av hornene fungerer sammen med trompetene eller andre blåsere, de andre to sammen med strykerne, eller for seg selv. Eller de fire brukes sammen, eller, ofte, bare to alene. Fire horn er tidligere brukt av Beethoven i overturen Namensfeier (1815), og som nevnt ovenfor, av Haydn og Mozart unntaksvis.


Med sin siste symfoni har Beethoven endt opp med et symfoniorkester av ny type, det romantiske symfoniorkesteret. Og selv i romantisk periode var det bare unntaksvis at det ble brukt sangsolister og kor. Instrumenter som kontrafagott, piccolofløyte, triangel, cymbaler og basstromme hører fortsatt til sjeldenhetene. Beethovens nye, romantiske orkester kan vi nå se oppbygningen av nedenfor. Samtidig med de nye og flere blåseinstrumentene, og deres nye funksjoner, så var det også nødvendig å utvide antallet instrumenter i hver strykergruppe, for å opprettholde en riktig balanse i orkesterklangen.



Neste side i serien Ludwigs mange spørsmål: Hva er rytme? del 1

Dette er en av Kristian Evensens musikksider
Kristian Evensen © 2020