Ikke etter Gorbmans teori: Polarisering

Polarisering: Musikken klargjør innholdet i og gir retning til et nokså nøytralt eller flertydig bilde.

Vi skal se på noen flere eksempler på polarisering og hvordan dette kan gjøres på ulike måter.

Først to svært like utdrag fra to svært ulike filmer, Psycho (1960, musikk av Bernard Herrmann) og American Beauty (1999, musikk av Thomas Newman). I begge sekvensene ser vi en (ung) mann som i smug kikker på andre personer. I Psycho er det innehaveren av et motell som kikker gjennom et kikkehull i veggen på en kvinnelig leietakter i det hun kler av seg. I American Beauty er det den nyinnflyttede Ricky som med et videokamera kikker gjennom vinduet på nabodatteren Jane i samtale med hennes far. I begge tilfelle dreier det seg om moralsk klanderverdig atferd: Man skal ikke kikke på folk uten deres viten og samtykke! I disse to filmene er begge sekvensene underlagt med komponert musikk. Musikken er svært ulik i karakter og gir de to sekvensene hvert sitt uttrykk og emosjonelle innhold.

Psycho (1960) De svært høye, dissonerende strykertonene som trer inn i det Norman Bates kikker på Marion gjennom kikkehullet gir hele sekvensen et preg av noe ekstremt, kanskje galskap. Det bidrar til at vi opplever kikkeren som en farlig og uberegnelig person og vi blir enda mer skremt av hans mulige motiver for å kikke.

Psycho - kikkehullet

I American Beauty (1999) er den tilsvarende sekvensen underlagt med en enkel, meget melodisk, myk og melankolsk melodi i klaver. Dette gir sekvensen et helt annet uttrykk og innhold. Kikkeren virker ikke farlig, kanskje snarere litt trist, eller som musikken, melankolsk. Selv om vi må ta avstand fra hans handling så får vi sympati for rollefiguren og vi håper han kan bli kjent med nabojenta på en ordentlig måte.

American Beauty - videokameraet

Disse to tilfellene gir gode eksempler på polarisering og hvordan musikken kan bidra til å gi to ulike sekvenser med nokså lik handling likevel svært forskjellige uttrykk og emosjonelle innhold. Polarisering vil si at musikken klargjør innholdet i og gir retning til et nøytralt eller mangetydig bilde. I disse tilfellene kan ikke bildet sies å være nøytralt, men det kan tolkes i ulike retninger. Musikken viser med tydelighet hvilken retning vi som seere skal tolke sekvensene!

I de to neste eksemplene skal vi se hvordan musikk som polarisende virkemiddel kan gjøres antydende og nesten umerkelig, eller framtredende og med voldsom kraft. I begge tilfellene er musikken igjen komponert av Bernard Herrmann.

North by Northwest (1959) En scene fra svært tidlig i filmen. Vi ser tre menn i baksetet på en bil. Bilen kjører inn oppkjørselen til en stor og luksuriøs eiendom. Bilen stopper og alle går inn i hovedbygningen. Mennene har ikke mye uttrykk, heller ikke scenen for øvrig. Musikken består av jevne legatofigurer i dype strykere i en ubestemt og kromatisk harmonikk. Klangbildet gir det visuelle bildet preg av noe truende. I filmens handling har den ene av de tre mennene blitt kidnappet av de to andre.

North by Northwest - kidnapping

(Det at musikken her stopper i det bilen stopper er selvsagt i tråd med Gorbmans prinsipp om fortellermessige vink: Musikken markerer slutten på bilturen og den illustrerer at bilen har stoppet.)

Obsession (1976) Vi ser en sekvens hvor hovedpersonen skal levere fra seg løsepenger for sin datter og sin hustru som begge har blitt kidnappet. Rammen rundt transaksjonen er en båttur som gjerne kunne blitt opplevd som idyllisk eller på annen måte, hadde det ikke vært for den svært dramatiske musikken. Musikken er preget av mye dissonans, urolige, synkoperte rytmer og store kontraster i instrumentering og klang. Dette reflekterer mer hovedpersonens indre uro, angst og spenning, uttrykket hans er nokså nøytralt bak de mørke solbrillene. (En liten artighet: Legg merke til hvordan båtfløyta får sitt ekko i de første akkordene i messingblåserne!)

Obsession - båtturen