Gorbmans teori: Den klassiske Hollywood-musikk

I løpet av 1930-tallet etablerer den klassiske filmmusikken seg i Hollywood. Filmstudioene bygger opp store musikkavdelinger med symfoniorkestre og profesjonelle komponister og dirigenter. Den stilistiske bakgrunnen for musikken ligger for en stor del i romantikken på slutten av 1800-tallet.

Filmmusikken i denne perioden og de følgende tiår har blitt beskrevet ut fra syv prinsipper (fra Claudia Gorbman: Unheard Melodies - Narrative Film Music, Indiana University Press 1987):

1. Musikken er usynlig - man kan se hverken orkesteret eller opptaksutstyret.
2. Musikken er uhørlig - den skal spille en underordnet rolle i forhold til billed-fortellingen. Det er "en fortelling, ikke en konsert" publikum er kommet for å overvære. Musikken skal i form-, volum- og stemningsmessige henseender være tilpasset bildene.
3. Musikken er et uttrykk for følelse - den tilføyer bildene en emosjonell, romantisk, intuitiv dimensjon - og representerer ofte det irrasjonelle og det kvinnelige.
4. Musikken gir fortellermessige vink - den markerer begynnelse og slutt, stemninger, temaer, tid, sted og person, og synsvinkel ("point of view"). Musikken karakteriserer og illustrerer.
5. Musikken skaper kontinuitet - den skaper sammenheng mellom scener og avsnitt.
6. Musikken skaper enhet - eksempelvis skapes enhet i fortellingen ved hjelp av temamessige gjentakelser på ulike steder.
7. Hvilket som helst av prinsippene ovenfor kan brytes hvis det kan tjene de øvrige!

Av disse syv prinsippene virker kanskje kravet om uhørlighet som det mest fremmedartete. Musikken er jo i sitt vesen noe som skal høres - hvorfor skal da ikke filmmusikken høres?

Gorbman setter opp fire karakteristiske forhold omkring den klassiske filmmusikk som begrunner dens uhørlighet:

• Det er billedforløpet som dikterer musikkens lengde.
• Musikken er underlagt stemmen, den viker for tale og dialog.
• Musikken inntrer og stopper på ubemerkede steder (ved bevegelse, høy lyd eller emosjonell forandring, sceneskifte).
• Musikkens stemning og tempo er tilpasset den enkelte scene.

Den klassiske filmmusikk skal på denne måten unngå å tiltrekke seg oppmerksomhet, den er underlagt filmens fortellermessige forløp.

Gorbman gir også noen generelle momenter for hvordan musikken angir følelse. Her nevner hun:

• Musikk og det irrasjonelle: Fantasi, drøm, det mystiske
• Musikk og kvinnen: Det subjektive, det romantiske
• Musikk og episk oppfatning: Det universelle, det poetiske, det mytiske, det symbolske

Gorbmans eksempler på hvordan musikken gir fortellermessige vink:

• Musikken er referende eller fortellende:
  • Den kan angi synsvinkel,
  • den kan angi formmessig inndeling,
  • den kan beskrive setting eller personer, eller
  • den kan gi ny informasjon som ikke allerede er tilstede i det bildet vi ser
• Musikken er konnotativ, fortolkende:
  • Det mest klassiske her er når musikken understreker noe som allerede er visuelt - det gir overtydelighet
  • Musikken kan skape stemninger ved hjelp av konvensjoner og klisjéer, f.eks. i orkestrering, melodisk og harmonisk utforming, valg av genre osv.
  • Musikken kan fungere som illustrasjon ved synkronisering med ting vi ser som f.eks. mickey-mousing og stinger (forklares i eksemplene senere).

Musikken skaper enhet:

• Det kan være tematisk og/eller motivsk enhet: Bruk av ledemotivteknikk, og gjentakelse og varisjon på ulike måter.
• Hvis det bare er nokså korte pauser i musikken - mindre enn 15 sekunder - vil den gjerne fortsette i samme toneart

På sidene som følger er en del utsnitt fra filmer analysert ut fra Gorbmans teori slik at alle disse prinsippene blir godt belyst. Vi kommer også etterhvert til en tid - historisk sett - hvor ikke lengre denne teorien passer uten videre. Da skal vi se på alternative måter å beskrive musikkens ulike funksjoner i film.