Ledemotiv og annet i 'King Kong'

Ordforklaringer

Ledemotiv: Et kort, gjenkjennelig motiv som kan oppfattes som et musikalsk symbol, gjerne knyttet til en person, en idé, en følelse, en gjenstand eller en hendelse. Ledemotiv kan utvikles i løpet av filmen, gis ny betydning, kombineres og belyser hverandre. Ledemotivteknikken ble perfeksjonert av Wagner, men er også sentral i filmmusikk fra 1930-tallet og fram til i dag. I film er det mest vanlig at et ledemotiv er knyttet til en person (f.eks. Laura), men det kan også være knyttet til steder (eiendommen Tara i Gone With the Wind) eller gjenstander (ringen i The Lord of the Rings-trilogien). Du kan lese mye mer om ledemotiv hos Wagner og i film på egne sider her på trell.org.

Mickey-mousing: Musikken etteraper konkrete fysiske gester i bildet (skritt, fall osv). Her er det altså sceniske detaljer som blir forsøkt skildret med musikalske virkemidler, evt også med musikalsk simulering av realistiske lyder.

Underscore: Brukt både om det at det er ikke-diegetisk musikk til film, men også det at musikken understreker og bekrefter ting vi ser i bildet.

King Kong (1933) er et eksempel på musikkhistorisk meget betydningsfull musikk av Max Steiner. Dette ansees for å være den første filmen med gjennomkomponert musikk. Det er også første gang det i en lydfilm er musikk som følger og forsterker den filmatiske fortellingen. Av filmens 100 minutter er ca 75 minutter ledsaget av ikke-diegetisk musikk orkestrert for et moderat stort orkester, men i en senromantisk orkesterstil.

Blant teknikker som Max Steiner benyttet og videreutviklet for denne filmen var bruken av ledemotiv, en teknikk han hadde lært ved å studere Wagners musikk.

Her er det ledemotiver for flere av hovedaktørene: kjempeapen Kong, den kvinnelige hovedpersonen Ann og de innfødte på en fjern stillehavsøy.

Kong:

Ann:

De innfødte:

I første eksempel nedenfor befinner vi oss ombord på et skip som bringer et filmmannskap og skuespilleren Ann til en fjern, skremmende stillehavsøy. Skipet nærmer seg øya gjennom tåke. Her er det to ting å legge merke til.

For det første er musikken sammenhengende, jevnt flytende. Men billedmessig består sekvensen av en rekke ulike kamerainnstillinger (klipp). De to første er på ca 11 sekunder, deretter varierer lengden på innstillingene fra 1 til 4 sekunder, av og til lengre. Musikkens jevne, sammenhengende flyt - lange akkorder i strykere, rolige arpeggio-bevegelser i harpe og av og til langsomme melodier i treblåsere - bidrar til at vi knapt legger merke til at filmen faktisk er bygget opp av små, sammenklipte biter. Dette viser Gorbmans femte prinsipp: musikken skaper kontinuet i filmen.

For det andre hører vi meget svakt en langsom melodi i et treblåserinstrument fra ca 39 sekunder til ca 46 sekunder. Dette er en versjon av Kongs motiv som vist ovenfor, noe man knapt legger merke til uten å vite om det. Dette motivet har blitt introdusert helt i starten av filmen og det vil dukke opp mange ganger senere, enten når Kong blir omtalt eller når han dukker opp i fortellingen. Ledemotivteknikken som Steiner har lært etter studier av Wagner og som han benytter så flittig i denne filmen er et eksempel på Gorbmans sjette prinsipp: musikken skaper enhet.

King Kong - skip gjennom tåke

En artig sekvens kommer etter at filmteamet har gått i land og observert de innfødtes dans på avstand. De blir oppdaget og høvdingen nærmer seg med tunge skritt for til slutt å fortelle at en ung kvinne som sitter pyntet med blomsterkranser er 'Kongs brud'. Her legger vi merke til at høvdingens skritt nedover en trapp og videre framover blir understreket med tung, trinnvis melodikk i dype messingblåsere. Her er det en nøyaktig synkronisering - konkrete bevegelser i bildet blir fulgt og etterapet i musikken. Slikt kalles ofte 'mickey-mousing' og er et ekstremt eksempel på at musikken illustrerer noe vi samtidig ser i bildet: på Gorbmans fjerde prinsipp, musikken gir fortellermessige vink. Ved slutten av utdraget er høvdingens siste ord 'Kong' i det han peker på kvinnen som skal ofres. Da stanser musikken opp på en lang, dissonerende akkord. En slik effekt kalles gjerne 'stinger', spesielt for å angi noe helt spesielt som skjer og gjerne etter en liten pause i musikken. Igjen Gorbmans fjerde prinsipp.

King Kong - Høvdingen

I det neste utdraget hører vi en mengde eksempler på ledemotivene til de innfødte og til Ann. Anns motiv er urolig, oppjaget og har et uttrykk som understreker hennes redsel etter å ha blitt kidnappet. Gorbmans tredje prinsipp: Musikken er et uttrykk for følelse.

Det er også mange eksempler på underscore - her nesten mickey-mousing idet musikken understreker bevegelser i bildet. Eksempler er stigende bevegelse i musikken når Ann blir slept oppover mot offerstedet, fallende, hurtige bevegelser i musikken når mange innfødte løper nedover trapper og stiger. Igjen understreker musikken noe som allerede er tydelig i bildet: Gorbmans fjerde prinsipp: Musikken gir fortellermessige vink - her også i form av overtydelighet.

King Kong - Ann er bortført

Til slutt et eksempel på at ledemotiv endrer karakter - og vi må jo få se kjempeapen Kong! Kong dukker endelig opp - til en tung og truende versjon av sitt ledemotiv. Nå får vi også høre Anns motiv igjen og igjen. Denne gangen er motivet en del mer dramatisk gjengitt enn i det foregående tilfellet. Dette illustrerer jo at hun nå ikke bare er urolig og engstelig - nå er hun livredd! Den stadige gjentakelsen av Anns motiv for oss også til å fokusere på Ann som person og angir for oss hennes synsvinkel – et fortellermessig vink.

King Kong - Kong kommer

Det er typisk at den ikke-diegetiske musikken i denne filmen først dukker opp i det man nærmer seg Kongs fjerne øy, ca 15 minutter inn i filmen. Filmen er jo av genre skrekk/fantasy, og musikken bidrar på denne måten til å understreke det fantastiske med denne fortellingen – i tråd med Gorbmans teori om musikk som uttrykk for følelse, i dette tilfelle opplevelsen av det irrasjonelle.