Gorbmans prinsipper i Stagecoach

Vi fortsetter med et knippe eksempler hvor Gorbmans prinsipper kan komme til anvendelse.

Vi skal se på noen utdrag fra filmen Stagecoach ('Diligensen', 1939). I denne filmen kommer spesielt prinsippet om at musikken kan gi fortellermessige vink tydelig fram.

Først et eksempel hvor musikken er underlagt bildet på den strengeste måte. Her sliter diligensen seg først tungt oppover en bakkekam, deretter renner den lett og hurtig ned på motsatt side. Musikkens tempo, dynamikk og karakter er nøye tilpasset denne sekvensen.

Diligensen over bakkekammen

Neste sekvens viser en scene inne i vogna hvor det ikke er dialog. Vi får inntrykk av fiendskap mellom noen av de svært ulike passasjerene og det er samtidig en kald vind utenfor som også trekker inn til de reisende. Her kan vi bl.a. høre hurtige og intense triller i lyse strykere og treblåsere. Denne musikken kan ha en dobbelt funksjon – den kan illustrere den kalde vinden, men den kan også skildre den psykologiske kulden mellom noen av passasjerene. Begge deler er fortellermessige vink, karakteristikk av en stemning og illustrasjon av det fysiske miljø.

Kulden i vogna

'Ringo Kid' er en etterlyst person som ble arrestert tidligere på reisen. I en neste sekvens har fangen muligheten til å unnslippe, men rømmer likevel ikke. Her forteller musikken mer enn bildet: Vi forstår at grunnen til at Ringo ikke rømmer er apasjene. Vi ser dem ikke, men vi forstår de må være i nærheten pga den ”indianer”-liknende musikken. Pentaton melodikk med parallelle kvinter i treblåsere – dette er noe filmens tilskuere i 1939 lett ville assosiere med ”indianere” slik filmen er plassert geografisk og i tid.

Ringo rømmer ikke

Som siste eksempel fra denne filmen vender vi tilbake til et punkt nokså tidlig i handlingen, idet diligensen forlater byen som er utgangspunkt for reisen. Her bidrar musikken til å gi sekvensen en mytisk, overpersonlig karakter. Dette er et eksempel på Gorbmans tredje prinsipp, at musikken er et uttrykk for følelse. I denne filmen kan man se på diligensen med sine noe tilfeldig sammensatte og meget ulike passasjerer som en allegori for menneskeheten som må leve sammen til tross for våre ulikheter og motsetninger. Dette mytiske aspektet ved filmen blir understreket av musikken i sekvenser som denne. I Gorbmans teori faller dette tydelig under punktet om musikk og episk oppfatning.

Dilgensen forlater byen

Her er det interessant å trekke en parallell til en nyere film, The Fellowship of the Ring (Lord of the Rings 1) (2001), med en scene hvor ni ulike skikkelser reiser sammen ut fra stedet Rivendell. Dette er stadig et eksempel på hvordan musikken angir følelse, og igjen er det en episk oppfatning som kommer til uttrykk. Legg merke til at både handling, scenisk gjennomføring og musikk har sterke paralleller i denne sekvensen og i sekvensen i Stagecoach hvor diligensen forlater byen. I begge tilfeller er det 8-9 svært ulike individer som sammen legger ut på en reise som vil bli vanskelig og farlig. I begge tilfeller er det visuelt fokus på det som ligger foran med storslagen naturscenografi og i begge tilfeller er musikken majestetisk, rolig, mektig og storslagen, med stort symfoniorkester og framtredende messingblåsere. Begge tilfeller eksemplifiserer Gorbmans syvende prinsipp: Her er musikken svært hørbar - brudd på prinsipp nr 2 - nettopp for å understreke det følelsesmessige innholdet i scenene. I begge tilfeller representerer personene noe mer enn seg selv og i begge tilfellene symboliserer selve reisen noe mer enn en reise.

De 9 reiser ut