Ikke etter Gorbmans teori: Kontrapunktering
Kontrapunktering: Musikken står i opposisjon til bildet, som kommentar, motsetning eller er på annen måte selvstendig.
Gorbmans teori er i hovedsak basert på analyser av filmer fra en viss periode - ca1930-ca1950 - og fra et visst geografisk område - Hollywood. Teorien har stor overføringsverdi, men den har også sine begrensninger. Her skal vi se på et fenomen som bryter sterkt med Gorbmans teori: Kontrapunktering.
From Here to Eternity (Herfra til evigheten, 1954) er et krigsdrama på og rundt en amerikansk militærbase på Hawaii med handling fra slutten av 2. verdenskrig. Vi ser en scene hvor to menn slåss med kniv på liv og død i en bakgate i et utelivs-strøk. Kampen ender med at den ene er død. Musikken som høres er lystig i uttrykket med bl.a. steel-gitar. Musikken er diegetisk, den kommer antakelig ut fra et vindu eller en dør i nærheten. Den lystige og overfladiske musikken står kontrapunktisk til handlingen. Samtidig setter musikken den grusomme handlingen i relieff og forsterker kanskje opplevelsen.
From Here to Eternity - knivkamp
Sonatine (japansk, 1993) I slutten av filmen ser vi en jakuza-leiemorder, filmens hovedperson. Han ankommer et kontorbygg med bil og automatvåpen og utfører kaldblodig sin ”jobb”: å ta livet av en masse personer fra en rivaliserende jakuza-klan. Etter nedslaktingen kjører han tilbake i retning stranda hvor hans nye kjæreste venter. Han makter ikke å møte henne, han stopper bilen før han kommer fram og tar så sitt eget liv. Under begge disse scenene hører vi en lystig-melankolsk musikk preget av perkusjonsinstrumenter og elektronika, i en stil kanskje inspirert av minimalistisk musikk som hos Terry Riley og Philip Glass og rockemusikeren Mike Oldfield. Komponisten er Joe Hiyashi. Til tross for en viss crescendo-struktur, virker ikke musikken dramatisk – noe man kunne ventet til så dramatiske scener. Musikkens kontrapunkterende uttrykk tar på en måte ”brodden” av de to scenene, på en annen måte blir tristheten under denne formen for dramatikk framhevet.
Sonatine - siste jobb
Metropolis (japansk, 2001) En animasjonsfilm løselig basert på (stum-)filmen med samme tittel fra 1927. Vi ser en scene mot slutten av filmen hvor en omfattende teknologisk katastrofe rammer byen Metropolis og det meste av byen faller i grus. Et ungt kjærestepar hvor den ene er en gutt, den andre en robot-jente rammes av katastrofen og hun omkommer. Under hele scenen hører vi musikken ”I Can't Stop Loving You” framført av Ray Charles i et fengende, soul-preget arrangement. Det kontrapunkterende uttrykket til musikken er her bare med på å framheve det tragiske i scenen.
Metropolis - undergang
Alle disse tre eksemplene demonstrerer hvordan kontrapunktering kan tilføre opplevelsen av filmfortellingen nye dimensjoner. I følge Gorbmans teori om klassisk filmmusikk så vil musikken være tilpasset og underordnet filmens fortelling, filmens billedforløp. Dette gjelder både musikkens form, volum, tempo og stemning. I alle eksemplene ovenfor er det tydelig hvordan musikken lever sitt eget liv, ikke minst når det gjelder det stemningsmessige. Musikkens uttrykk og 'tone' er svært ulikt det billedforløpet alene skulle tilsi, i noen tilfeller helt motsatt. Dermed danner musikken sammen med bildene en ny innholdsmessig helhet ved opplevelsen av filmsekvensene.
Et siste, klassisk eksempel på kontrapunktering: Dr. Strangelove (1964) Her er sluttscenen hvor atomkrig og den 3. verdenskrig bryter ut. Musikken er sangen ”We'll meet again” sunget av Vera Lynn, noe som var en av de mest populære sangene fra perioden under den andre verdenskrig. Både musikkens tekst og uttrykk er sterkt kontrapunkterende til det visuelle og gir kanskje også filmens globale tragedie et visst preg av sort humor.
Dr. Strangelove - sluttscene