Intertekstualitet - 2001: A Space Odyssey (b)

Intertekstualitet: Referanse til bilde, tekst, musikk eller annen film. En slik referanse kan endre mening og/eller karakter på filmens avsnitt.

Her skal vi skal vi fortsette med 2001: A Space Odyssey (1968), regissert av Stanely Kubrick.

På denne siden skal vi se på et par litt nyere filmer som har interessante referanser til 2001.

Kikk igjen på sluttscenen i filmen 2001 hvor ser vi først en døende, svært gammel mann i en seng. Monolitten dukker opp og mannen forvandles til ”Star-Child”. Når dette skjer består igjen filmens lydspor av soloppgang-avsnittet fra R. Strauss: Also sprach Zarathustra. Meningen er klar: Star-Child er menneskets etterfølger og neste trinn i vår utvikling.

2001 - Star-Child

Sammenlikn dette med Magnolia (1999). I en scene tidlig i denne filmen ser vi først en døende, gammel mann i en seng. Soloppgang-avsnittet fra R. Strauss begynner å spille, denne gangen sammen med noe applaus og publikumslyder som tydeligvis kommer fra et annet sted enn det rommet vi ser. Filmen går i sort mens musikken vokser i volum. Etter hvert kommer siluetten av en annen mann (Tom Cruise sin skikkelse) til syne. Dette er den døendes sønn som har store tanker som seg selv og som leder ”selvhjelpskurs” for menn som ikke klarer å få til et (varig?) forhold til kvinner. Dette er åpenbart en ironisk bruk av de intertekstuelle referansene, først til sluttscenen i 2001, dernest til ”overmenneske”-idéen. Cruise-figuren er i filmen ikke engang en særlig respektabel person, selv om han tilsynelatende har svært høye tanker om seg selv og sin virksomhet. Altså ikke noe ”nytt menneske”.

Magnolia

Et annet eksempel på intertekstuell referanse til filmen 2001 finner vi i åpningssekvensen til filmen Aliens (1986). I en scene ca midt i 2001 ser vi et ensomt romskip langt vekk fra Jorda, underveis til Jupiter. Om bord i romskipet ser vi bl.a. fem hvite, kisteliknende senger og i tre av disse ligger det personer i dyp søvn. De er nedfrosset i en kunstig framkalt dvale. Musikken vi hører er et melankolsk avsnitt for strykere med bl.a. en vuggende melodilinje i fioliner. Musikken er fra balletten Gayane av den armenske komponisten Aram Khatsjaturian.

2001 - Til Jupiter i dvale

I åpningssekvensen i science fiction / action-filmen Aliens har James Horner komponert en musikk som likner svært mye på Khatsjaturians musikk slik den er benyttet i 2001. Denne gangen ser vi et lite, og helt annerledes utseende romskip som nærmer seg mer og mer fra den sorte stjernehimmelen i bakgrunnen. Horners musikk er av og til mer dissonerende i samklangene enn Khatsjaturians musikk. Men den er såpass lik at det er lett å få den tanken at det også i dette romfartøyet ligger noen nedfrosset i kunstig dvale. Og ganske riktig – det viser det seg raskt at det gjør. Det litt mer dissonerende klangbildet gjør samtidig forventningen om personer i dvale mer urovekkende. Denne forventningen skal også vise seg å bli oppfylt.

Aliens - I dvale

Disse to eksemplene på intertekstualitet som refererer til ulike sekvenser og idéer fra filmen 2001 er normalt lite opplagte for en tilfeldig tilskuer, det sier seg selv. Her må man først kjenne filmen 2001 meget godt, man må huske hvordan de tilsvarende musikkbitene er brukt i den filmen, og man må ha dannet seg assosiasjoner mellom musikken og hvilke idéer denne står for i 2001. Interessant at en filmregissørs valg av musikk til sin film kan få så langtrekkende konsekvenser!