Introduksjon

Disse sidene er en fortsettelse av siden om Gorbmans teori. Du bør lese den siden først for å få sammenhengen.

Først et lite eksempel på hvor stor forskjell filmmusikken kan gjøre for opplevelsen av film.

Kikk på disse to svært like sekvensene fra de to filmene Frankenstein (1931) og Bride of Frankenstein (1935) . Disse to utdragene har det til felles at det i begge filmene er første gang vi får se det kjente monsteret i live. Dette er dermed et nokså dramatisk punkt i fortellingen. I 'Frankenstein' er sekvensen uten musikk. I ‘Bride’ er det med Ikke-diegetisk musikk (Franz Waxman). Her er det tydelig hvordan den ikke-diegetiske musikken bidrar til å forsterke uttrykket. Det dissonerende ledemotivet i 'Bride' idet vi får se monsteret understreker det skremmende i sekvensen.

Frankenstein

Bride of Frankenstein

To andre, parallelle sekvenser fra de samme to filmene handler om at den kvinnelige hovedpersonen blir bortført, eller forsøkt bortført, av monsteret. Igjen er det bruken av musikk som gjør episoden i 'Bride' mye mer effektiv enn tilsvarende episode i 'Frankenstein'. Legg bl.a. merke til strykernes dissonerende tremolo-akkorder.

'Frankenstein' er fra 1931, før det ble tatt i bruk gjennomkomponert musikk i film. Det som antakelig er den første filmen med gjennomkomponert musikk er 'King Kong' fra 1933.

Frankenstein

Bride of Frankenstein

Fortsett å lese om Gorbmans prinsipper i filmen 'Laura'.