Musikk og lyd 4 - Å tilpasse lyd og musikk til hverandre
Til nå har vi allerede sett eksempler fra film på at lyder kan settes sammen til en musikalsk helhet (musique concrète), hvordan lyd kan overta noen av musikkens tradisjonelle funksjoner i film - og hvordan lydbildet i film kan stemmes slik at det passer tonalt til den ikke-diegetiske musikken.
I nyere film er det mange ulike måter hvordan musikk og lyd kan tilpasses hverandre. Vi skal se på noen flere eksempler av forskjellig art.
I en lyrisk sekvens i Terminator 2 (1991) er lydbildet følsomt satt sammen av lyder fra barn og voksne som leker og arbeider, en stille voice-over, svakt sus fra vinden og filmens ikke-diegetiske musikk. Legg spesielt merke til orkestreringen. De langsomme strykerklangene, de rolige bevegelsene i solo gitar og den svake vindsusen er komponert sammen og danner en uttrykksfull helhet.
Terminator 2 - vinden og gitaren
Diegetisk lyd kan være produsert på kunstig vis, som f.x. i Blade Runner (1982). Her er det et framtidslandskap med en karakter av dystopisk science fiction. Vi ser en sterkt forurenset storby, med futuristiske høyblokker, fabrikker, en giftig farget himmel og svevende farkoster av ulik karakter. I et slikt bilde er det ikke opplagt hva som er effektlyd og hva som er musikk. I dette tilfellet er alle lydene laget med synthesizer. Lyder som tydeligvis er knyttet til farkoster som farer forbi, til eksplosjoner og erupsjoner av flammer og gass, skiller seg lite fra musikkens synthesizer-pregete akkordikk og melodikk. Alle lydene er ”stemt” sammen, men det man vil oppfatte som effektlyder er i dette tilfellet stemt litt vekk fra det man vil oppleve som musikk – omtrent det motsatte av hva som er gjort med påhengsmotoren i The Godfather 2, men med tilsvarende virkning – effektlyd og musikk lever harmonisk sammen og utfyller hverandre i et totalt lydbilde.
Blade Runner - dystopisk storbylandskap
Det å tilpasse lyd og musikk til hverandre er noe som først og fremst kjennetegner nyere filmer. Men det finnes også artige, enkeltstående eksempler fra klassiske filmer. Som åpningssekvensen i Sorry, Wrong Number (1948). Her hører vi først hvordan noen - usett - slår et nummer på en telefon. Orkestermusikken er nøye og overtydelig komponert for å føye seg innimellom lydene fra dreieskiven. Like etter høres opptattsignaler fra telefonen. Når disse slutter blir signalenes klang og tonalitet forlenget i orkestersatsens hornstemmer.
Sorry, Wrong Number - opptattsignalet
Men vi vender straks tilbake til vår egen tid. I en TV-serie hvor den mannlige hovedpersonen er blind og har en usedvanlig forsterket hørselssans er det selvsagt lagt stor vekt på lyd og musikk. Lydbildet har dermed en ekstra funksjon: Den skal gi et inntrykk av hans opplevelse i situasjonen. I en episode av Daredevil (2015-16) finner vi hvordan lyder fra en bar/restaurant stemmes til musikken. Det klirres i en kvinnes ringer - dette får sitt ekko i et slagverkinstrument, muligens elektronisk bearbeidet. Kvinnen 'spiller' på glasset - dette er stemt til orkesteret. Den ikke-diegetiske musikken tar opp rytme og klang, først med en elektronisk støylyd, deretter med slagverk og elektroniske, stemte klanger. Når hun drikker er det først en vind-liknende klang fra slagverk eller elektronikk, som så går over i lyden av væsken som helles. Denne sekvensen under ett viser en kombinasjon av lyd som stemmes til og komponeres inn i musikken og omvendt, samtidig som det er et musique concrète-tilfelle i det lydene også inngår med musikalske funksjoner.
Daredevil - restauranten og kvinnen
Dette siste eksemplet viser de fire forholdene mellom lyd og musikk som vi har vært inne på: Lyd og musikk er stemt tonalt sammen. Deler av lydbildet fungerer som et stykke musique concrète. Lydbildet har overtatt klassiske musikalske funksjoner, bl.a. ved å gi fortellermessige vink og ved å gi uttrykk for følelse: Hovedpersonens synsvinkel blir poengtert samtidig som hans opplevelse farges av uttrykket i det samlete lydbildet. Og musikk og lyd er komponert sammen i en elegant helhet.